NRK Meny
Kronikk

Politiet trenger en kulturendring

Manglende åpenhet i politiet er et problem. Sykehusene kan være forbilder.

Torbjørn Aas

Torbjørn Aas under en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite i 2012, etter rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Politiets arbeid med kultur, holdninger og lederskap må gis kontinuerlig oppmerksomhet, mener den tidligere politimesteren.

Foto: Stian Lysberg Solum, Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Politiet trenger en kulturendring for å bedre kunne fange opp feil, og nye rutiner for å følge opp uønskede hendelser. Etter selv å ha vært en del av politiet siden 1992, inntil jeg fra 2014 startet å jobbe i helsevesenet, kan jeg nikke gjenkjennende til 22. juli-kommisjonens konklusjoner. Siden jeg fortsatt også har et varmt hjerte for politiet, så ønsker jeg fortsatt å bidra til etatens forbedring, og mener at noen svar kan finnes innenfor sykehusene.

Politiet fikk som etat og system kraftig kritikk fra 22. juli-kommisjonen etter hendelsene i 2011, og det ble pekt på at arbeidet med holdninger, kultur og lederskap var det viktigste for politiet å ta fatt i.

Politiet trenger en kulturendring for å bedre kunne fange opp feil og nye rutiner for å følge opp uønskede hendelser.

Jeg har tidligere, blant annet som bidragsyter i boka Politiledelse, tatt til orde for at et reelt og systematisk arbeid med åpenhet i politiet ville være viktig og riktig i arbeidet med politiets holdninger, kultur og lederskap. Dette synes jeg fortsatt er et viktig poeng, og jeg mener dette er et område hvor helseforetakene har mye å lære bort til politiet, og jeg vil forsøke å illustrere dette.

Raskere respons

Svakhetene i politiet ble spesielt synlige i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. 22. juli-kommisjonen gjennomførte et grundig arbeid for å kartlegge politiets innsats. Et av deres hovedfunn var at det reelt sett var mulig å gjennomføre en raskere politiaksjon, og at gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere. I kommisjonens hovedkonklusjon heter det:

«Kommisjonens oppfatning er at det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt.»

Om helsevesenets innsats sa 22. juli-kommisjonen at:

«Kommisjonen vil framholde at helsevesenets innsats 22/7 er preget av en god læringskultur. Alle virksomheter innenfor helsevesenet har en internkontrollplikt der avviksbehandling skal sørge for at man lærer av feil så de ikke skal gjenta seg.»

To verdener

Forskjellen i hvordan politiet og sykehusene jobber systematisk med avvikshåndtering er slående. Min vurdering er at sykehusenes system for, åpenhet omkring og kultur for avviksrapportering langt overgår politiets. Der hvor det i politiet i all hovedsak avviksrapportenes på dårlige politibiler, manglende lyspærer og dårlig inneklima for de ansatte, så er fokuset i sykehusene rettet mot avvik i det pasientrettede faglige arbeidet. Dette kan for eksempel omhandle noe som har gått feil under en operasjon eller at en pasient har fått feil medisin.

Forskjellen i hvordan politiet og sykehusene jobber systematisk med avvikshåndtering er slående.

I min tid i politiet så jeg aldri en avviksmelding som for eksempel omhandlet en pågripelse hvor arrestanten ble skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse. I og med at typen avviksfokus er ulikt i de to systemene, blir også oppfølging og den endelige nytteverdien av avviksrapportering svært ulik. Jeg opplever at åpenheten for korrigering og forbedring av det faglige innenfor sykehusene er på et helt annet nivå enn det jeg opplevde i politiet.

Rapporteringsplikt

I tillegg til den interne avvikshåndteringen i sykehusene, er det også etablert tydelige og solide systemer for en overordnet og systematisk håndtering av alvorlige og kritiske hendelser i sykehusene. Dette gir foretakene plikt til å rapportere til Helsedirektoratet og/eller Statens helsetilsyn, som igjen vurderer om det er behov for videre oppfølging gjennom for eksempel stedlig tilsyn, eller om saken skal overføres til den respektive fylkeslegen.

Videre vil også mange av de kritiske hendelsene som rapporteres også bli behandlet av Kunnskapssenteret. Dette er en virksomhet med høy akademisk og faglig kompetanse, som har som formål å jobbe for metodeutvikling og kvalitetsforbedring i helsetjenestene i et helhetlig perspektiv, bla gjennom overordnet prosedyreutvikling.

Ikke tilstrekkelig

Politiet har, slik jeg kjenner det, ikke tilsvarende systemer eller organisering. Uønskede og kritiske hendelser i politiet blir som hovedsak sett opp mot om den faglige tjenesteutøvelsen er straffbar eller ikke. Dette er en vurdering som gjøres av lokal politimester, og ved en eventuell videre oppfølging oversendes til Spesialenheten for politisaker for strafferettslig behandling. Dette er selvfølgelig viktig, men sett i et perspektiv med åpenhet for systematisk faglig kvalitetsforbedring er det etter mitt syn ikke tilstrekkelig eller dekkende for behovet.

I min tid i politiet så jeg aldri en avviksmelding som for eksempel omhandlet en pågripelse hvor arrestanten ble skadet som følge av politiets tjenesteutøvelse.

Sykehusenes systematiske og åpne arbeid med kontinuerlig kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet henger sammen med det jeg så langt har belyst. Dette er også et område hvor jeg tror overføringsverdien for politiet er stor.

Innbyggernes tillit

Det siste området jeg vil peke på, hvor jeg tror politiet har noe å lære av helsetjenestens åpenhet, er opp mot de vi er til for, nemlig brukerne/pasientene. Det er i helsetjenestene etablert systemer og ordninger som gir brukerne langt større mulighet til å påvirke, bidra og melde tilbake på det tilbudet som gis enn tilfellet er for politiet. I dette ligger også politiets mulighet til å forvalte og utvikle det aller viktigste for politiet, nemlig innbyggernes tillit.

Min opplevelse er at det i årene etter 2011 er gjort mye godt arbeid for å forbedre norsk politi, og deres evne til å gi befolkningen bedre trygghet i hverdagen og ved kritiske hendelser. Eksempler på dette er økning i politioperativ trening og innføring av krav til politiets responstid på de mest alvorlige hendelsene.

Når det er sagt, så vil jeg utfordre politiet til å se på systemer og strukturer for hvordan etaten helhetlig, evidensbasert og faglig forankret jobber med blant annet kvalitetsforbedring, metodeutvikling og organisatorisk læring. Et sted å hente slik kunnskap er innenfor sykehusene.

Politiets arbeid med kultur, holdninger og lederskap må gis kontinuerlig oppmerksomhet. Utvikling av en reell åpenhetskultur i politiet er avgjørende for å lykkes med dette.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook