Replikk

Polfarer på ville veier

Selv om turopplevelsen er viktig, vil jeg tro at de fleste først og fremst vil overleve turen.

randonee

Nordmenn har historisk ikke gått dit de ville med det utstyret de hadde for å få avbrekk eller trim, men fordi det var nødvendig for å overleve, skriver kronikkforfatteren.

Eventyrer Marit Figenschou har en imponerende merittliste – deriblant Sydpolen og bestigning av fem av berømmelige De syv toppene – og er dermed i aller høyeste grad blant de gamle fjellvettreglenes «erfarne fjellfolk». Men det er ingen regler uten unntak.

Andre juledag skrev eventyreren en Ytring om utstyrsracet i norsk amatørfjellsport. Hun lar seg særlig provosere av randonee, signalfarger og polstrede trillebager med hjul – ispedd seiglivede myter som at folk med nytt utstyr kompenserer for dårlige ferdigheter.

Ifølge Røde Kors er kunnskapen til turfolket blitt langt bedre de siste årene, og interesse for skred- og andre fjellkurs øker jevnt. Samtidig opplever flere destinasjoner som «trender» på sosiale medier, at de møter stadig dårligere rustede fotturister. Vi ser tilsvarende trekk hos «insta-mosjonistene»: De som pakker lett og går i lave joggesko, for de skal bare opp, ta noen bilder av seg selv til bloggen og ned igjen på timen.

Utstyret er en betingelse for å komme seg på fjelltur!

«Gleden over selve opplevelsen er det viktigste», presiserer Figenschou. For all del – man må få lov å definere sin egen lykke og så videre, men jeg vil tro at for de fleste finnes det noen primærbehov som er høyere verdsatt, om enn mer trivielle, som for eksempel det å overleve turen. Plutselig blir tåken så tykk at alt du ser er evig hvitt, eller du brekker bein under nedfarten, og ingen av vennene dine husker hvor du forsvant i løpet av de siste 700 høydemeterne.

Figenschou synes «det er svært uheldig om det skapes et inntrykk av at utstyret er en betingelse for å komme seg på fjelltur», men dette bør tvert imot være et mantra: Utstyret er en betingelse for å komme seg på fjelltur!

Man kan tenke seg hva man hadde hatt å stille opp med dersom man hadde vandret naken rundt i fjellet. Da ville man forstått hvor avhengig man er av utstyret sitt.

Mens Figenschou siterer DNTs Miljøvettregler, overser hun Fjellvettreglene:

«5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.»

Denne fjellvettregelen innebærer at man ikke er den som først blir våt og kald, eller den som gjør at ingen rekker tilbake før det er mørkt fordi man er dårligere utstyrt enn sine turkamerater. Hvis du først må reddes ned fra fjellet, setter du ikke bare deg selv, men også dine turkamerater og eventuelle redningsmannskaper, i fare.

Nordmenn har ikke gått dit de ville med det utstyret de hadde.

Staver knekker, stoff slites, sømmer går opp og glidelåser ryker: Utstyr går i stykker. At du nettopp har kjøpt nytt turutstyr sier ingenting om dine ferdigheter. Nytt utstyr er ofte bedre, noen ganger dårligere, og som alt annet blir det før eller siden ødelagt. Det er selvfølgelig langt høyere slitasje på turutstyr enn vanlig kontorantrekk, og som Figenschou viktig påpeker, kan langt mer av det som kastes i dag repareres. Dette er et kapittel for seg selv, men hva angår slitasje på turutstyr er det nok ikke først og fremst her vi trenger å føle oss som miljøsyndere. Særlig hvis skepsis til signalfarger og solide bindinger skal veies i drivstoff til et Sea King-helikopter.

«Jeg blir forbauset over alt det moderne utstyret. Vi skal jo bare [ ...] på topptur i Lyngen» – en fjelldestinasjon med flere dødsfall hvert år. Figenschou forarger seg over alle randoneeskiene hun ser i sporet og mener det holder lenge med vanlige langrennsski og rottefellabindinger (antagelig NN-bindingen) for at naturopplevelsen skal forbli i sentrum. Dette har hun selvfølgelig rett i, for som regel holder det lenge, og av og til kommer det til kort. Men kanskje hadde hun dratt litt på smilebåndene om hun hadde sett ironien i at hun avslutningsvis må spenne av seg skiene for å komme seg ned bratta randoneefolket nylig har forsert i høy hastighet.

Man må ha utstyret i orden og være forberedt på det verste.

Nordmenn har ikke gått dit de ville med det utstyret de hadde for å få avbrekk eller trim siden uminnelige tider som Figenschou så bonderomantisk forestiller seg, men fordi det var nødvendig for å overleve. Fjellsporten ble introdusert for oss rundt forrige århundreskifte av britiske William Slingsby – en mann med nok tid og penger til å se på fjellheimen som en lekeplass (Norway, the Northern Playground fra 1904) fremfor en arbeidsplass. I dag er dette ville landskapet allemannseie takket være den utrettelige innsatsen til DNT, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redningshelikoptertjenesten og Luftambulansen, for å nevne noen.

Opplevelsene i fjellheimen er ubeskrivelige og uten sammenlikning. Mestringsfølelsen man kjenner når man endelig når toppen er uforglemmelig. Man får en sjelden anledning til å kjenne på hva man er laget av og få et glimt av hvor man kommer fra. Her er man først og fremst på egen hånd og må ta ansvar for seg selv og de rundt seg. Da passer man på å ha utstyret i orden, være forberedt på det verste og gjør det man kan for å unngå å bli den som må reddes av andre.

Men bortsett fra det: God tur og godt nytt år!

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter