Retoriker Kjell Terje Ringdal har skrevet en kronikk om at han mener regjeringen «bedriver politisk mobbing av grupper de ikke liker». Det er sterk kost.
Han sammenligner Støre-regjeringen med Trump, Brexit-tilhengere og Sverigedemokraterna.
For å komme til denne konklusjonen karikerer Ringdal regjeringens politikk og hevder at budskapet om at det nå er «vanlige folks tur» betyr at «Folk med høye inntekter, lang utdanning, byfolk eller som jobber i private barnehager eller kommunikasjonsbransjen er ikke lenger velkommen til oss».
Hvor tar han dette fra?
Å arbeide for flere muligheter for de vanlige levde liv er ikke noe nytt for Arbeiderpartiet.
I historisk sammenheng har arbeiderbevegelsens prosjekt vært å gjøre utdannelse og trygge jobber tilgjengelig for stadig flere.
Det startet med at det man da kalte «allmuens barn», eller «vanlige folk» om du vil, skulle kunne gjøre krav på en god, gratis og felles utdanning. Før dette gikk de på egne «fattigskoler», mens barn av bemidlede foreldre gikk på egne private skoler.
Betydde det at barn av «folk med høye inntekter» ikke lenger var velkomne i skolen? Nei. Det handlet om å skape grunnlag for likere muligheter, uavhengig av økonomi og sosial bakgrunn.
Norge er et annet samfunn nå enn på slutten av 1800-tallet, selvsagt. Men fortsatt er det behov for politiske initiativ for å gi muligheter til flere.
Når de rikeste blant oss de siste åtte årene har fått store milliardbeløp i skattekutt av Høyreregjeringen, så har det gjort fellesskapets evne til å finansiere alles velferd svakere. Det er ikke polarisering å påpeke dette. Det er et nøkternt objektivt faktum.
I Perspektivmeldingen fremgår det at det økonomiske handlingsrommet blir mindre fremover, fordi vi har et finansieringsgap mellom skapte inntekter og behov for utgifter til velferd.
De gjentatte skattekuttene til Høyre har gjort finansieringsgapet større. Arbeiderpartiets politikk er at alle skal bidra etter evne. Sammenlignet med Høyres skattepolitikk betyr det at de rikeste blant oss må bidra mer.
At én av ti med Jonas Gahr Støre som statsminister betaler noe mer i inntektsskatt, kan neppe være avskrekkende for Ringdal.
En omfordelende skattepolitikk både styrker evnen til å finansiere velferd, og det bidrar til sosial utjevning. Det er bra for alle. Til og med rikfolk. Ja, jeg håper at det er greit at jeg kaller rike folk for rikfolk uten å senere bli kalt polariserende for Ringdal?
Uansett er det slik at et samfunn med større grad av økonomisk likhet og sosiale muligheter, gjør det lettere å gjennomføre nye investeringer. Større økonomiske forskjeller derimot, øker faren for sosiale konflikter, mistillit og ustabilitet.
Slik jobber vi også innenfor arbeidslivspolitikken: Sammen med kollegene mine i regjeringen er jeg i gang med et stort politisk prosjekt for å gi arbeidsfolk mer makt over sin egen hverdag.
Det er helt nødvendig etter åtte år med en regjering som har svekket arbeidsfolks rettigheter. Lovverket gjør det lettere å bli midlertidig ansatt. Det har blitt dyrere å være fagorganisert. Gjentatte usosiale kutt fra Høyre har ført til at folk som går på arbeidsavklaringspenger risikerer å hverken få en sjanse i arbeidslivet eller å bli avklart.
Denne utviklingen går det an å endre. Derfor har vi foreslått å styrke mulighetene til å få faste, hele stillinger ved å foreslå å fjerne bestemmelsen om generelle, midlertidige ansettelser, styrke retten til heltid, stramme inn på bruken av innleie og fjerne karensåret på arbeidsavklaringspengeordningen.
Det handler både om mulighetene til hver enkelt – men også om hva som lønner seg for oss som samfunn.
Det arbeidslivet vi ønsker å støtte opp om, vil også bety økt produktivitet og konkurransedyktighet for næringslivet vårt. Blant annet fordi faste ansettelser som regel innebærer at arbeidsgiver investerer mer i kompetansen til arbeidstakerne. Innleide kan tross alt komme til å jobbe hos konkurrenten om tre måneder.
Ringdal skriver selv at han, gjennom å skrive kronikken sin, risikerer å bli plassert i «Høyre-hjørnet». Noe han mener er urimelig siden han stort sett har stemt Arbeiderpartiet i 30 år. Jeg setter pris på alle som stemmer Arbeiderpartiet. Partiet takker dere!
Det betyr for ordens skyld ikke at jeg hater alle andre.
Det er kanskje nettopp dette som er problemet med Ringdals tekst: Han antar at en interessekamp for «vanlige folk» etter åtte år med skattekutt til de rikeste, betyr forakt for alle som opplever seg som «uvanlige».
Men slik er det jo ikke.
Det er tvert imot en erkjennelse av at et samfunn med mer sosial rettferdighet vil tjene oss alle bedre.
