Jeg snakker ofte om landet mitt i utlandet, når jeg reiser rundt for å presentere romanene mine Blå og Bienes historie. Hva gjør Norge, spør bokbaderne og journalistene, hvordan bidrar dere til å løse klimautfordringene? Og jeg vrir meg ubekvemt i stolen.
Vi har hørt at dere har så mange elbiler, sier de, det er bra?
Ja. Det med elbilene er jo bra.
Men stadig oftere kjenner jeg at jeg ikke vet jeg jeg skal svare. At det med elbilene ikke holder.
For det er rett og slett sånn at jeg skulle ønske jeg var stoltere av Norge. Norge har lenge hatt på seg en svart ledertrøye, i det «tour de finance» som verden er.
Jeg skulle ønske vi byttet ut den svarte ledertrøya med en grønn, at vi ble det foregangslandet på klima som vi har muligheten til å være. At vi brukte oljemilliardene våre på fremtiden, i stedet for å disponere pengene på samme vis som vi alltid har gjort.
At Norge, som har tjent alle pengene våre nettopp på fossilt brensel, tok ekstra ansvar. Både fordi det er det moralsk riktige å gjøre og fordi vi kan. Vi er et lite land uten for mange bindinger, og endring er enklere her enn mange andre steder. Dessuten er vi gode på dugnad.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært mindre engstelig for Norge. Jeg skulle ønske vi tok på oss den grønne ledertrøya fordi det er det tryggeste, det mest ansvarlige, å gjøre. Fordi vi allerede i dag rammes av tørke og flom, som koster oss enormt mye. Fordi jeg frykter fremtiden slik den beskrives i FNs siste klimarapport. Fordi jeg våkner om natten og ser for meg stigende hav, orkaner, elver som flommer over, brutte grenser, millioner av hjemløse på vandring. Fordi jeg ser for meg ungene mine i den fremtiden.
Jeg skulle ønske jeg kunne tenke at i Norge var vi smarte, kloke. Fordi den eneste måten å sikre fremtiden på, er å tenke nytt. Fordi olje snart er utdatert, de oljefeltene man bruker enorme ressurser på å åpne i dag, vil være i drift langt inn i 2060, lenge etter at verden skal være karbonnøytral, lenge etter at oljen kan ha mistet sin verdi.
Jeg skulle ønske at vi satte kunnskap i høysetet, innførte klima som eget fag i skolen, integrerte miljø og innovasjon i alle fag og at vi tok ansvar for å utdanne morgendagens grønne ledere.
Jeg skulle ønske at vi ikke ventet på EU. At vi gikk i bresjen for å utvikle karbonfangst, ble ledende på forskning innenfor vind, bølgekraft, solenergi, batterikapasitet, utslippsfrie aluminiumsverk, grønn transport, at vi bidro sterkt for å hjelpe nasjoner som India og Bangladesh vekk fra kull og over på grønn energi, at vi arbeidet aktivt med sikrings- og tryggingsarbeid, både ute og hjemme, slik at vi stod bedre forberedt i møte med de klimamessige endringer vi vet kommer, selv med en oppvarming på 1,5 grader.
Dessuten skulle jeg ønske vi var det landet som gikk foran i å vise verden at man kan leve litt annerledes. At man kan ha et godt liv selv om man flyr mindre, spiser mindre kjøtt, forbruker mindre, at man til og med kanskje blir gladere av å leve sånn.
Og … Jeg skulle ønske de store partiene tok ansvaret. Vil ikke Høyre, så vil kanskje Arbeiderpartiet? I følge FNs klimapanel har vi tolv år på oss før verdens klimagassutslipp må være halvert. I forslaget til statsbudsjett for 2019 ligger det bare an til et kutt på 17,6 prosent. Jeg kan ikke forstå at noen kaller det ansvarlig.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært stoltere av Norge og jeg skulle ønske at barna våre i 2050 kan være stolte av oss. At vi fra og med statsbudsjettet 2019 brukte midlene våre, kompetansen vår, samfunnsstrukturene våre, all erfaringen vi har fra kraft og olje, til å gjøre Norge og verden bedre. Sist, men ikke minst, jeg skulle ønske at vi, som er voksne i dag, i fremtiden kan møte vårt eget blikk i speilet og faktisk være stolte av oss selv, fordi vi gjorde nettopp det, absolutt alt vi kunne, når det virkelig gjaldt.
Den grønne ledertrøya ligger slengt i grøfta. Det er på tide at vi stanser, plukker trøya opp, tørker vekk oljeflekkene så godt det lar seg gjøre, drar trøya over hodet, setter føttene på pedalene og sykler fremover, fortere enn vi noen gang før har gjort.
