Kulturminister Hadia Tajik har lagt fram forslag til ny åndsverklov. Forslaget innebærer i hovedsak tre endringer, alle rettet mot å få bukt med ulovlig nedlastning av materiale som film og musikk. Her er det mange snubletråder for både personvern og rettsstatens prinsipper.
Nettet har omformet samfunnet og demokratiet. Det har gitt rom for flere ytringer, senket tersklene for deltakelse, og vært avgjørende for organisert motstand mot autoritære regimer. Uten stor frihetsgrad for små, uavhengige aktører på nettet ville slik demokratiutvikling og innovasjon vært umulig.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
MP3-formatet ble utviklet og delt på nettet, gratis, Linux er et alternativ til Windows, og er gratis, Wikipedia er gratis, og samler informasjon som noen kanskje ville foretrukket var opphavsbeskyttet. Det finnes en hel verden av forretningsmodeller basert på at ting gis vekk. Disse nyskapningene ville aldri sett dagens lys i en mer begrenset versjon av nettet. Innovasjon er bare mulig når ting utveksles, det vet alle kunstnere. Ingen av dem er isolert fra verden, men står på skuldrene til fortidens giganter. Nettets åpenhet er den største vitaminpillen verdensøkonomien har fått de siste femti årene.
Hvordan vi forvalter dette fellesgodet er et av de viktigste politiske spørsmålene i vår tid. Derfor er det skuffende at kulturministeren foreslår endringer i Åndsverksloven hvor hun kun ser med opphavsrettslige briller på utfordringene, og glemmer det store bildet.
Privatisering av etterforskning
For det første foreslår Tajik at rettighetshavere gis mulighet til å registrere IP-adresser som er benyttet til opphavsrettskrenkelser. Tidligere har det vært krav om konsesjon for slik datainnhenting, men det skal det nå bli slutt på. Dette er en privatisering av etterforskningen som undergraver politiets eksklusive rett til bevisinnhenting. Rettighetshavere er ikke uhildete etterforskere, men har en klar egeninteresse i saken som strider med prinsippene om likebehandling. «Bevisene» vil derfor ikke oppfylle de normalt høye kravene som norsk lov stiller.
Overvåkning av nettet er krevende. Jo større ressurser du besitter, jo bedre vil du kunne samle inn bevis. Mindre artister, fattige kunstnere og vanlige borgere vil derfor få langt mindre sjanse til å hevde sine rettigheter enn multinasjonale selskaper med advokater og eksperter på alle områder. Dette viser ytterligere hvor problematisk en privatisering av etterforskning vil være, da det bryter klart med prinsippet om likhet for loven. Dette er ikke et lite problem, siden det kan være så mye som en million nordmenn som sitter på opphavsrettigheter.
Datatilsynet skal få ansvar for å følge med på slik registrering. Med dagens kapasitet vil de ikke være i nærheten av å kunne føre kontroll med det enorme antall rettighetshavere som kan føre etterforskning.
Abonnement og bruk ikke det samme
For det andre foreslås det at rettighetshavere skal kunne gå rettens vei for å få utlevert hvilket internettabonnement som knyttes til opphavsrettskrenkelse. Det er selvsagt at dette bør avgjøres av domstolen, men å gi tilgang til identiteten bak en IP-adresse bygger på en fatal misforståelse om at kun innehaveren av internettabonnementet bruker internett fra denne adressen.
Mange nettverk er åpne for hvem som helst, og selv om sikkerheten på trådløse rutere stadig blir bedre, har selv tungt krypterte nettverk aldri vært helt sikre. Et kjapt søk på internett gir hundrevis av fremgangsmåter for å bryte seg inn på og benytte seg av, stengte nettverk.
Med andre ord kan hvem som helst med et minimum av kunnskap og utstyr bryte seg inn på Hadia Tajiks nettverk, laste ned opphavsrettsbeskyttet materiale, og le seg fillete når kulturministeren blir anmeldt av IFPI for ulovlig nedlastning. Dette er ikke rettssikkerhet, men en farse. Resultatet kan i verste fall være at alle åpne wifi-soner stenges, noe som vil svekke åpenhet og tjenesteinnovasjon.
Sensur rammer ikke pirater
For det tredje foreslås at domstolene i grove tilfeller kan pålegge internettilbydere å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder hvor opphavsrett krenkes. Dette kalles sperring eller sensur, og her har Kina kommet lengst i utviklingen. Men sensur er svært lett å omgå for de med innsikt og ressurser. De som laster ned ulovlig i stort omfang har stort sett alle relativt gode datakunnskaper. Denne formen for sensur vil være en like effektiv stopper for dem, som et dusjforheng er for en semitrailer. Dette grepet er forsøkt andre steder, f.eks. i Nederland, uten at det har ført til stor nedgang i ulovlig nedlastning.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvis Norge innfører sperring av nettsider, kan det være begynnelsen på slutten for det åpne nettet. For hvorfor kun begrense nettet ut fra opphavsrettigheter og økonomiske motiv? En åpning for sperring på et område vil uvegerlig føre til krav om sperring av andre. Både barneporno og kopiering av Justin Biebers siste plate er ulovlig, men forskjellen er åpenbart enorm. Et unntak for barneporno er en ting – en glidende ekspansjon av sensur er noe helt annet og mye farligere.
Behov for en større løsning
Forslaget til ny åndsverklov er gjennomhullet av muligheter for misbruk og fabrikkerte bevis, samtidig som det bryter med rettsikkerheten og prinsippet om likhet for loven. Proposisjonen burde aldri vært lagt fram. Hvis piratene forsøkes stanset på denne måten, rammer det rettsstaten, ikke piratene. Profesjonelle rettighetshavere og myndigheter bør derfor sette seg ned og diskutere sakskomplekset på nytt, i større omfang enn kun rettigheter, og ta inn over seg at ny teknologi har gjort eksisterende forretningsmodeller utdaterte.
Vi mener at en offentlig kompensasjonsordning, kombinert med fri nedlasting, kan vise seg å være den eneste måten å beholde både en rettsstat og en fungerende kulturproduksjon.
