Hvert fjerde år legger regjeringen frem Perspektivmeldingen. Den skisserer hvilke utfordringer og muligheter samfunnet står overfor i tiårene fremover. Et viktig dokument som gir oss en anledning til å løfte blikket og diskutere de lange linjene i utviklingen av Norge i fremtiden.
Jonas Gahr Støre vil heller diskutere fortiden. Fremfor å delta i diskusjonen om det grønne skiftet, hvordan vi utvikler en mer effektiv og brukervennlig offentlig sektor og skaper vekst og nye arbeidsplasser i hele landet, så brukes noen få løsrevne setninger som en knagg til å resirkulere den samme gamle retorikken og kritikken Ap fremmer på inn- og utpust. I de få setningene han inkluderer om egen politikk så er det tydelig at vi skal tilbake til den samme gamle politikken som ble ført da oljeprisen var rekordhøy.
Peker bakover
Selv etter å ha lest et omfattende dokument som nær utelukkende peker fremover, ender altså Arbeiderpartiets statsministerkandidat med å peke bakover. Det er svært avslørende for den manglende evnen til å tenke ut, og fremme en ny alternativ politikk. Men siden Støre føler seg mest komfortabel med å diskutere fortiden så skal han få svar.
Støre skriver om Høyre og Frp at «i regjering har de to partiene tatt valg som undergraver modellen de nå roser». Men eksemplene som følger er ikke politikk ført av regjeringen. Det er dels løsrevne sitater og dels primærstandpunkter som ikke er regjeringens politikk. Aps statsministerkandidat skriver også ting som man skal tolke veldig velvillig, for at det ikke skal være direkte løgnaktig.
For eksempel at «I alle år har Høyre, for eksempel, foreslått å kutte fradraget for fagforeningskontingenten». Det er galt. Regjeringen har aldri foreslått et kutt i fagforeningskontingenten. Det vi derimot har gjort er å intensivere kampen mot svart arbeid og arbeidslivskriminalitet – i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Den perspektivløse mann
Skuffelsen over at det er denne regjeringen som gjennomfører en innstramming i handlingsregelen, som Ap i regjering kontant avviste, er til å ta og føle på når Støre kritiserer regjeringens oljepengebruk i harde ordelag. Problemet er bare at Ap til tross for kritikken har foreslått om lag like høy oljepengebruk i sine alternative statsbudsjetter. Det hele minner om et intervju i VG om oljepengebruk hvor journalisten spurte Støre «Kan du ikke si noe konkret om hva du vil gjøre, annet enn å kritisere regjeringens nivå for å være uansvarlig?» Svaret var: «Nei, men (...)»
At Støre reduserer forskjeller i samfunnet, til å handle utelukkende om lønnsforskjeller sier noe om hvor perspektivløs han er. Forskjeller i samfunnet handler om frafall i skolen, utfordringer mennesker har med rus og psykiatri, at de største forskjellene er mellom de som har arbeid, og de som ikke har.
Og det handler om hva slags innvandrings- og integreringspolitikk vi fører. Men at det retorisk er enklere for Ap å sette likhetstegn mellom lønnsforskjeller og forskjeller forstår jeg – for da slipper Ap å vise frem sin mangel på politiske løsninger for å gjøre noe med de grunnleggende problemene.
Arbeiderpartiets leder argumenterer for at skatte- og avgiftsnivået må økes. Jeg er helt uenig. En bør ikke basere den økonomiske politikken på at skatte- og avgiftsnivået skal øke. Snarere bør noe av det handlingsrommet økt innfasing av oljeinntekter gir, over tid benyttes til å redusere skatter og avgifter. Et høyt skattenivå medfører samfunnsøkonomiske kostnader, for eksempel ved at arbeidsstyrken reduseres. I en stadig tettere integrert verden reduseres dessuten mulighetene for å ha et skatte- og avgiftsnivå som avviker mye fra andre land.
Politikken som virker
Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.
At politikken virker ser vi. Ledigheten er på vei ned og den økonomiske veksten er på vei opp. Det er skapt 60.000 nye arbeidsplasser i privat sektor. SSBs siste tall viser at ledigheten går ned i 18 av 19 fylker. Det meldes om at optimismen er tilbake i næringslivet. Men oppgangen er skjør. Å redusere privat kjøpekraft og næringslivets evne til investeringer gjennom økte skatter, for å finansiere økte offentlige utgifter – som igjen kan føre til raskere renteøkning – vil snu oppgang til nedgang.
Perspektivmeldingen viser at vi har gode muligheter til å utvikle Norge videre som et godt og trygt land å leve i. Men den slår tydelig fast at vi må lykkes godt særlig på tre hovedområder hvis vi skal få det til:
1. Vi må videreutvikle et trygt arbeidsliv med lav ledighet og høy sysselsetting. Det må skapes flere jobber.
2. Velstandsveksten må nå frem til alle.
3. Vi må få mer igjen for innsatsen, både i private og offentlige virksomheter.
Svaret på dette er ikke Støres reverseringspolitikk. Alternativet til at vi endrer oss er ikke at ting blir uforandret. Hvis vi ikke endrer oss vil tjenestene bli dårligere og velferden svekkes. Vi har alle muligheter til å lykkes, men det krever at vi fører en aktiv politikk som tar Norge fremover. Den debatten tror jeg også er mer interessant for velgerne.
FØLG DEBATTEN: og
