Kronikk

Personer som bruker illegal rus er ikke en egen rase

Det blir ingen rusreform før vi tar et oppgjør med de gjennomgående råtne holdningene i offentlige etater.

Silje Mack

Holdninger om at alle mennesker som har et annet forhold til rus enn det sosialt aksepterte, skal tas og nærmest pines til de adlyder, er farlige, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Tommy Strømmen

Etter å ha bodd flere år i utlandet flyttet jeg hjem da jeg skulle føde mitt første barn.

Da troppet barnevernet opp på døra.

Jeg husker fortsatt sjokket da saksbehandleren sa at de var bekymret for hvordan det var for sønnen min å vokse opp med en mor som har stått i bresjen for legalisering i media. De mente at personer med et slikt tankesett er personer som tar dårlige avgjørelser.

Dét var likevel ikke det mest oppsiktsvekkende ved mitt møte med barnevernet. For selv etter å ha avlagt negative urinprøver, insisterte barnevernet på å sende meg til rusbehandling.

Den virkelige straffen består ikke av bøter, men av å bli behandlet som et mindreverdig menneske.

Da jeg spurte hva en person som beviselig ikke ruser seg har å gjøre i rusbehandling, fikk jeg til svar at de er bekymret for mine liberale holdninger.

De mente altså at jeg skulle behandles for mitt politiske ståsted, ettersom det etter deres syn ikke var forenlig med å være en god og ansvarsfull forelder.

Heldigvis var jeg ressurssterk nok til å stå opp for meg selv, og har derfor fått være i fred siden.

Nylig kunne vi lese om samfunnsdebattant Hege Grostad, som ble hentet av politiet og forsøkt innlagt på tvangsvedtak, fordi hun var gravid og tidligere hadde utvist liberale holdninger til rusmidler i media.

Både mine og Heges rettigheter ble ivaretatt av advokater som satte en stopper for videre grunnløs trakassering. Alle er ikke like heldige.

Det ironiske er at jeg vokste opp med alkoholisme og pilleavhengighet i familien.

Problemet er at våre historier er dråper i et stort hav av stigma og diskriminering, og et symptom på et større samfunnsproblem som det snakkes altfor lite om.

For mer skadelig enn holdninger om en liberal ruspolitikk, er holdninger om at alle mennesker som har et annet forhold til rus enn det sosialt aksepterte, skal tas og nærmest pines til de adlyder.

For noen år siden vi kunne lese om aksjonen til daværende stasjonssjef for politiet på Grønland i Oslo, Kåre Stølen. Han hadde en klar beskjed til Oslos hasjbrukere: ikke bare gir vi deg 10.000 kr i bot, vi tar barna dine!

Stolt la han frem hvordan de samarbeidet tett med barnevernet i slike aksjoner, for å sørge for at de som ble tatt for å kjøpe hasj skulle miste omsorgen for barna sine.

Det snakkes mye om reintegrering av eks-rusmisbrukere, men hvorfor skal de fryses ut i utgangspunktet?

De berømte førerkortsakene, der personer som har innrømmet å røyke cannabis sporadisk (men aldri kjørt bil påvirket) har blitt fratatt førerkortet med begrunnelsen at de «ikke er edruelige personer», er nok et eksempel på virkemidler myndighetene bruker for å straffe og utstøte brukere av illegale rusmidler.

Som advokat Dagfinn Hessen Paust kommenterte på Twitter nylig: «Dette handler ikke så mye om edruelighet som det handler om konformitet».

Norsk ruspolitikk og holdningene den genererer og legitimerer i samfunnet, danner en grobunn for stigma og utenforskap, og sender signaler ut i samfunnet om at er du ikke som oss, er du ikke velkommen.

Vi kan ikke fortsette å lukke øynene for store grupper i befolkningen, bare fordi de bryter med det skremselsbildet vi har basert hele vår politikk og vårt tiltaksapparat på.

Ettersom det var snakk om legale rusmidler var det ingen som reagerte, heller ikke barnevernet.

Det snakkes mye om at vi må reintegrere eks-rusmisbrukere tilbake til samfunnet, men hvorfor skal de fryses ut i utgangspunktet?

Vi snakker om viktigheten av mangfold, men unnlater å inkludere alle de som av ulike grunner har et annerledes forhold til rus.

De skal straffes og stigmatiseres og først få innpass i samfunnet når de har blitt «kurert» eller «reformert», men det er jo ikke slik det fungerer eller noen gang har fungert.

Det ironiske er at jeg vokste opp med alkoholisme og pilleavhengighet i familien. Det var virkelig rusavhengighet i ordets rette forstand. Men ettersom det var snakk om legale rusmidler, var det ingen som reagerte, heller ikke barnevernet.

Selv etter å ha avlagt negative urinprøver, insisterte barnevernet på å sende meg til rusbehandling.

Vedkommende ble heller aldri fratatt førerkort, kontrollert med urinprøver eller på andre måter stigmatisert.

Avkriminalisering er et viktig steg i riktig retning, men en lovendring hjelper ikke, dersom viktige etater som politi og barnevern ikke følger den.

Og hva sier det egentlig om vår håndtering av rus i samfunnet, at flere av virkemidlene som hittil har vært brukt kan ha vist seg å være ulovlige? At myndighetenes taktikk for forebygging er å vise til at ‘alle som begynner med narkotika går til helvete, for det sørger vi for’.

For den virkelige straffen i dag består ikke hovedsakelig av bøter, men av å bli behandlet som et mindreverdig menneske uten de samme rettighetene som andre i praksis.

Mange snakker om liberalisering av rusmidler som det ultimate onde de som vil tillate at rusmidler og avhengighet sprer rundt seg som en smittsom epidemi.

De er bekymret for mine liberale holdninger.

Sannheten er at det er en liten pris å betale for et mer romslig samfunn, der flere finner sin plass, færre utvikler alvorlig avhengighet og der reell skadereduksjon og forebygging kan stå sentralt

NRK Ytring har sett brevet fra barnevernet, som omtaler samtalene mellom kronikkforfatteren og barnevernet.