Kronikk

Permanent bevæpning kan redde liv

Som politimann er jeg beredt til å møte bevæpnede terrorister. Den siste biten i beredskapen mangler så lenge jeg ikke får bære våpen selv.

Bevæpnet politi

«At bevæpning alene stanser terror er det få som tror, heller ikke jeg. At det finnes gode argumenter mot bevæpning er jeg enig i, men jeg synes ikke de veier opp for fordelene», skriver kronikkforfatter.

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Gleden av å se sønnen min utfordre seg selv gjennom lek på trampolinen i dag fikk ikke klumpen i magen min til å forsvinne.

Klumpen i magen kommer av terroren i London. Som politibetjent på jobb i Oslo 22. juli 2011 er alle dager hvor verden blir utsatt for terror en dårlig dag for meg personlig. Mange tanker og følelser kommer tilbake.

Etter 22. juli ble jeg fast bestemt på å forbedre meg på beredskap. «Jeg skal være klar når det skjer!» er mitt mantra som politibetjent. Dette har preget meg på mange måter, og jeg tør påstå at jeg har gjort det jeg kan innenfor rimelighetens grenser. Det jeg kan for å være beredt. Beredt til å ta opp kampen.

Jeg skal være klar når det skjer.

Jeg har startet med seg selv. Nå mangler den siste biten – permanent bevæpning.

Tilbake til klumpen i magen.

Den er der for alle som har blitt direkte eller indirekte berørt av denne forferdelige terrorhandlingen. Uskyldige mennesker som bare var ute for å kose seg. Den er der for de fire politibetjentene som tok opp kampen og ble skadet, noen kritisk.

Den er der for politibetjentene som konfronterte tre gjerningsmenn som var bevæpne med macheter, selv om betjentene bare hadde batonger.

Det gikk åtte minutter fra terroren rammet til terroristene var skutt og drept. En imponerende prestasjon av politiet i London. De reddet mange menneskeliv.

Åtte minutter var alt tre terrorister behøvde for å drepe sju personer og skade 48, 21 av dem kritisk. Alt dette klarte de med en varebil og macheter. Det viser at hvert sekund teller. Hvert niende sekund ble en person drept eller skadet.

Politiet i Norge har ikke tid til å snu, løpe til bilen, låse opp skrinet, lade pistolen, ta på seg pistolhylsteret og løpe tilbake. Det tar lengre tid enn ni sekunder. Politiet kan altså bli tvunget til å aksjonere uten våpen.

Jeg skulle ønske at politibetjentene, som sammen eller hver for seg konfronterte terroristene, hadde våpen. At terroristene da hadde blitt nedkjempet raskere er jeg ikke i tvil om.

Politiet kan bli tvunget til å aksjonere uten våpen.

Politi med våpen mot terrorister med macheter gir gode odds for politiet. Denne gangen var politiet der. Uten våpen. Allikevel gikk de til aksjon.

Vissheten og frykten for å bli skadet eller drept må ha vært der, men ønsket og viljen til å gripe inn har vært sterkere. Heltemot kaller vi slikt.

Permanent bevæpning kan redde liv i slike tilfeller. Det har politikerne i Norge nektet meg.

For meg er dette personlig. Derfor tar jeg kun utgangspunkt i akkurat denne hendelsen og bruker den for å få frem mitt syn på permanent bevæpning. Jeg vet at det finnes hendelser som støtter mitt syn, og hendelser som taler mot.

At bevæpning alene stanser terror er det få som tror, heller ikke jeg. At det finnes gode argumenter mot bevæpning er jeg enig i, men jeg synes ikke de veier opp for fordelene.

Om jeg i samme situasjon hadde handlet som de firepolitibetjentene i London vet jeg ikke, men jeg tror det. Med våpen hadde jeg hatt en sjanse til å vinne denne konfrontasjonen. Uten våpen? Jeg vet ikke.

Permanent bevæpning kan redde liv.

Jeg håper sønnen min, kona mi og mamma og pappa ville tilgitt meg. Tilgitt meg for å ha gått inn i en situasjon hvor sjansen for å overleve hadde vært liten. Kanskje handlet slik at mamma og pappa mistet sønnen sin, kona mi mistet mannen sin og sønnen min mistet pappaen sin. Det ville ikke hjulpet dem at jeg hadde utvist heltemot.

Jeg hadde ikke tilgitt dem som nektet meg permanent bevæpning.