I anledning den kinoaktuelle filmen En prest og en plage er Børre Knudsen igjen i media.
I anmeldelsene, intervjuene og kommentarene anes en tendens til å forstå Knudsen som en interessant dissident som – selv om man er uenig med ham - er en viktig del av mangfoldet av stemmer i abortdebatten. Lengst går Haavar Simon Nilsen: «Eg trur Knudsen si stemme har vore naudsynt, sjølv for forkjemparane av abort» (Klassekampen 27.03).
Selvutnevnte riddere
Selv om Knudsen nå er gammel og slik sett mer tilhører historien enn samtiden, er det like vel på sin plass å gå i rette med stemmer a la Nilsen. Børre Knudsen har ikke vært en nødvendig stemme i abortdebatten i Norge. Han har heller ikke vært en konstruktiv stemme, ja det er grunner til å mene at norsk abortdebatt kunne loddet eksistensielt og etisk dypere uten Knudsens nærvær.
Først og fremst handler dette om at Knudsen aldri har vært villig til å tenke om abort som et etisk dilemma. For Knudsen har abort vært et spørsmål om enten å ta liv eller ikke ta liv. Ifølge ham er de som utfører abort mordere, mens han selv og hans meningsfeller er selvutnevnte riddere; forsvarere av livet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Alvorlige og dødelige konsekvenser
Opp mot Knudsens svart-hvitt tenkning er det viktig å holde fast på at det finnes en måte å forstå abort på som anerkjenner at abort kan være et utfordrende tema, men som tar inn over seg at konsekvensene av ikke å tillate selvbestemt abort er alvorlige og dødelige for kvinner: Statistikk over situasjonen for kvinner som lever i land uten abortlov viser at tilgang på reproduktive rettigheter er sentralt for kvinners helse, morsrolle, seksualitet og menneskeverd.
I lys av det store antallet kvinner som – historisk og globalt – har dødd og dør som følge av usikre aborter, fremstår Børre Knudsen som forelsket i sin egen rettskaffenhet. Han og hans meningsfeller har ikke vært villig til å forholde seg at fraværet av retten til selvbestemt abort ikke fører til fravær av aborter, men at tilgang på abort kjøpes på et illegalt og utføres av ikke-medisinsk personell.
Knudsens kvinnesyn
Når de etiske kontroversenes norgeshistorie en gang skal skrives, vil ikke Knudsen gå inn i denne som forsvareren av det ufødte liv, men som et eksempel på nok en fundamentalist som ikke evnet å anerkjenne at også andre enn ham selv kan tenke etisk.
I tillegg bør hans abortengasjement ses i lys av hans kvinnesyn. Knudsen er kvinneprestmotstander, og i salmene han har forfattet bruker han et svært seksualisert språk som kretser pubertalt rundt befruktning, jomfruelighet, Marias tilgjengelighet for en mannlig gud. I dette perspektivet er Knudsen ingen interessant eller nødvendig dissident. Han er en representant for en tradisjonell forestilling om kvinnen som underordnet mannen og/eller biologien. De interessante og modige dissidentene i global og historisk sammenheng er alle de – uavhengig av kjønn, legning, religion eller kultur – som tror kvinner og menn har samme verd og er likt utrustet til å stå i og ta beslutninger i møte med de dilemmaer som livet tvinger frem.
Performance-kunsteren
Det er som performance-kunster at Børre Knudsen fremstår som interessant. Hans aksjoner kan ses på som iscenesettelser, i skjæringspunktet mellom religion og det allmenne. På den ene siden er tema for Knudsens engasjementet knyttet til et allment tema: abort er ikke et kirkelig fenomen, men et fenomen i verden. I møte med dette allmenne fenomenet argumenterer Knudsen også allment: «det er her barna drepes», gjentok og gjentok han utenfor de gynekologiske avdelingene han demonstrerte utenfor.
Selv om man ikke er enig er i dette utsaget, så er det like vel interessant at argumentasjonen ikke var spesifikt religiøs, med henvisning til bibelvers eller kirkelig tradisjon. På den andre siden gjorde Knudsen heftig bruk av spesifikke kirkelig tegn som effektfulle virkemidler i sine aksjoner, som prestekjole, salmesang og iscenesatte begravelser. Knudsen har derfor til fulle mestret en balansegang: hadde han kun sitert bibelsitater ville kraften vært mindre fordi en slik argumentasjon kun angår dem som anser Bibelen som etisk normativ.
Når han samtidig bruker tegn som forbindes med kirken, aktiverer han en tradisjon som anses som bærer av moralsk og eksistensiell tyngde. Prestekjolen er et profesjonelt plagg, hvor person og sak i prinsippet er adskilt: ved å bruke dette plagget forsøkte Knudsen å fremstilling seg selv som en som ikke handler på vegne av seg selv, men på vegne av en annen – Gud. At Knudsen svarte «ingen kommentarer», da journalistene ringte og spurte om det var han som hadde stjålet Skrik, viser at han til fulle behersker medial iscenesettelse.
Slik sett er Knudsens aksjoner et paradoksalt møte mellom det allment sekulære og det eksplisitt religiøse. Det er som en performance-artist som balanserte det ene mot den andre for å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet, at Knudsen vil bli husket.
