Kronikk

Pengene flyr, men lederne blir

Det er et paradoks at skatteunndragelse straffes med ubetinget fengsel, mens de som kaster bort fellesskapets midler sjelden blir stilt reelt til ansvar.

Stortingets byggeprosjekt

Byggingen av tunnel fram til Stortingets nye post- og varemottak er bare ett av flere eksempler på enorme kostnadsoverskridelser i offentlige prosjekter. Slike skandaler må få større konsekvenser for de som er ansvarlige, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Tore Meek / NTB scanpix

I år kan Statens vegvesen markere tiårsjubileum for forsinkelsen i sitt dataprosjekt Autosys. Nå ligger prosjektet, som skal gi etaten et nytt kjøretøysregister, an til å bli 13 år forsinket. Først i 2021 vil det trolig være ferdig, og kostnadsrammen har økt fra 285 til 1900 millioner kroner, en sprekk på over 560 prosent.

Håndteringen av det hele har vært så katastrofal at Vegvesenets pressesjef har erkjent at det bør kunne omtales som et skandaleprosjekt.

Likevel har det ikke fått noen konsekvenser for ledelsen i Statens vegvesen.

Dette er bare et av mange eksempler jeg har sett på i boken Skattepengene som forsvant. Min gjennomgang av gedigne kostnadssprekker og prosjekthavarier i offentlig sektor viser hvordan milliarder av kroner forsvinner på grunn av elendig prosjektstyring, urealistiske ambisjoner, manglende virkelighetsforståelse og, i noen tilfeller, ren mangel på respekt for fellesskapets midler.

Noen faktorer går igjen: De samme feilene gjøres gang på gang. Og det får svært sjelden reelle konsekvenser for de ansvarlige.

Det bør være mulig å avsette direktører som har ansvaret for kostbare prosjektfadeser.

Millioner på konto

I Norge praktiserer vi strenge sanksjoner mot folk som forsøker å unndra seg fra vårt nasjonale spleiselag, noe som innebærer at du kan komme i fengsel om du forsøker å lure deg unna skatteoppkreveren. Det er viktig å sende et tydelig signal om at vi alle har plikt til å bidra for å vedlikeholde en velferdsstat som kommer oss alle til gode.

Mange vil helt riktig påpeke at det store bildet av norsk offentlig sektor er oppløftende. Den er mer effektiv og mindre korrupt enn i de fleste andre land, og de fleste har sterk tillit til statens institusjoner og betaler skatt uten å mukke for mye.

Men i denne logikken følger det også en forventing om at pengene vi bidrar med brukes på en fornuftig måte – og at det bør få konsekvenser når så ikke er tilfelle. Denne tanken er ikke ny; for 18 år siden tok departementsråden i Justisdepartementet til orde for at offentlige toppsjefer i større grad burde kunne trues med oppsigelse.

Siden den gang har lite skjedd. Det er fullt mulig å være ansvarlig for vanstyrte prosjekter som har endt med enorme tap, uten at det får noen andre følger enn en ny, offentlig jobb med millionlønn. Da det ble kastet bort 600 millioner kroner på forsøket på å få et plass et elektronisk billettsystem for kollektivtrafikken i Oslo, gikk konsernsjefen med ansvaret videre til en annen direktørjobb i Oslo kommune. Med seg fikk han samme lønn som før.

I de få tilfellene der situasjonen er så graverende at det er helt umulig å fortsette, kan ansvarlige få med seg millionbeløp i sluttkompensasjon – som da det ble avslørt bedrageri i helseforetaket Vestre Viken i år.

De samme feilene gjøres gang på gang.

Politikerne står først i køen for å være indignerte når mediene avslører denne typen historier som rokker ved vanlige skattebetalernes rettferdighetsfølelse. Likevel er det lite som tyder på at det finnes noen reell politisk vilje til å gjøre noe med det. Det sterke stillingsvernet for offentlige ledere vedvarer, båret frem av politisk konsensus og sterke fagforeninger.

Få politiske forbilder

Utviklingen i Stortingets mye omtalte byggeprosjekt, som vokste i kostnad og omfang fra 70 til 2300 millioner kroner, er et godt eksempel på hvordan mangelen på konsekvenskultur strekker seg helt til toppen av maktpyramiden. Den øverste ansvarlige, stortingspresident Olemic Thommessen, fraskrev seg ansvaret helt frem til han ble i praksis ble fratatt presidentklubben av Stortingets flertall.

Når en person i landets fremste tillitsverv viser en så sterk uvilje til å ta sitt formelle ansvar for et prosjekt som er grunnleggende elendig styrt, sender det også et tydelig signal nedover i systemet om at det ikke forventes at man tar ansvar når fellesskapets midler kastes bort.

Dersom vi skal få på plass en reell konsekvenskultur i offentlig sektor, må politikere og fagforeninger erkjenne at det bør kunne gjøres unntak fra det sterke stillingsvernet som i dag finnes for mange offentlige ledere.

Lite tyder på at det finnes noen politisk vilje til å gjøre noe med det.

Fadeser må få følger

Det bør være mulig å avsette direktører som ikke fungerer eller som har ansvaret for kostbare prosjektfadeser, uten at de skal bli sittende i samme system med samme lønn. Dette svekker insentivet til å lære av egne og andres feil, og kan også bidra til at det blir vanskeligere å få inn nytenkende, endringsvillige ledere.

Et alternativ kan være å i større grad praktisere en revidert form for åremålsløsning, der godt betalte ledere kan byttes ut uten at de har rett på flere millioner kroner i fallskjerm eller retrettstillinger med like høy lønn i samme organisasjon.

Et annen mulighet er å se til Storbritannia, som har opprettet en egen spesialistorganisasjon som kan bidra med prosjektledelse i den typen store prosjekter som gang på gang viser seg å komme ut av kontroll i Norge.

Slike endringer krever politisk vilje, men også at politikere kan gå foran med et godt eksempel på hva det betyr «å ta ansvar» når det er nødvendig.

Håndteringen av Stortingets byggeprosjekt er et av flere eksempler på at det finnes et betydelig forbedringspotensial på dette området.