– Ska du konfe deg?
– Nei, gidder ikkje?
– Koffor ikkje?
– Eg har moped.
(visstnok hørt på Torgallmenningen)
Den røde konvolutten med håndskrift ligger på kjøkkenbordet. «Kjære Gud, ikke la det være....»
Selv som ateist må jeg ty til en liten bønn, men trygling til høyere makter til tross – det er en konfirmasjonsinvitasjon vi har fått. En invitasjon til en innholdstom gudstjeneste forrettet av en gøyal ungdomsprest, etterfulgt av en lang, lang lørdag sammen med perifere folk i bunad.
Så slår tanken meg: Hva tenker slekt og venner om konfirmasjonsinnbydelsen vi har tenkt å sende ut denne våren?
Vil den bli mottatt med like stor fortvilelse som jeg føler på nå?
Selv hadde jeg fremdeles en frisk og glad barnetro da jeg sto konfirmant i 1981. Jeg vil framholde det som argument for at konfirmasjonsalderen burde være det året man får lov å kjøpe brennevin. Da er man moden nok til å tenke selv og se forbi store pengegaver.
Overgangsriter har alle samfunn hatt til alle tider. For mange år siden var jeg i Tanzania og møtte en masai-«konfirmant». For å bli betraktet som en fullgod masai-mann må guttene først gi bort alt de eier(!), de blir smertefullt omskåret og pint og plaget på ymse vis. Deretter blir de sendt ut i bushen for å gjete kyr og forhåpentligvis knerte en løve. Dette gir mening (bortsett fra kjønnslemlestelsen) i et samfunn der ungdommene tidlig må ta ansvar.
Våre tenåringer skal hverken vokte kyr eller drepe løver. De skal være barn i mange år til, og underveis mot voksenlivet skal de møte krav og utfordringer og bli stilt overfor vanskelige valg. Alle de humpene i veien som gjør at de fleste av oss er glad man bare er tenåring én gang i livet.
Og visst trenger barna både åndelig og praktisk veiledning for å bli trygge og gode medmennesker, men at denne livsviktige formidlingen av verdier og holdninger skjer på noen kvelder i menighetshus og møterom er i beste fall naivt å tro. Skal ungdommene ha en fest bør det være for å feire at de har klart seg gjennom puberteten uten varige mén.
Så hvorfor har vi konfirmasjon i vår tid? Drøyt halvparten av konfirmasjonene foregår i kirken, men oppslutningen synker år for år. Statistisk sentralbyrå forteller at det kun er Sogn og Fjordane som er trofast mot kirken – der nær ni av ti konfirmerer seg i kirken (hva er det forresten med folk i Sogn og Fjordane? De gir mest til tv-aksjonen, røyker minst, lever lengst og er lykkeligst i landet).
Samtidig valgte én av fem konfirmanter undervisning og seremoni fra Human-Etisk Forbund. Der i gården takker de nok høyere makter, som har snudd millionunderskudd til overskudd på 25 millioner i 2017. Halleluja for et kurstilbud over noen få kvelder, en helgetur og én times diplomutdeling.
I riktig gamle dager, på 70- og 80-tallet, var det ikke så mange festdager for oss barna. Konfirmasjonen ble gjerne Den Dagen da alles oppmerksomhet var rettet mot ungdommene på kirkegulvet. Tilslutningen til kirkelig konfirmasjon var minst like høy som valgdeltakelsen i Nord Korea, og de enkeltindividene som valgte bort kirken gjorde det etter store overveielser og med store sosiale kostnader.
Siden den gang har det skjedd noe i forholdet mellom barn og foresatte. I «min tid» levde ungdom og voksne parallelltilværelser og det var helt utenkelig at foreldre skulle kjøre til en trening, arrangere lekegrupper eller bli med på russerulling. Gud forby!
I dag føler jeg at vi foreldre er heltidsengasjerte i underholdnings- og eventbransjen. Vi henger med barna og ungdommene våre og gjør ting sammen så ofte vi kan. Hver bursdag er storslagen, feriene går til andre kontinenter og mellom de store begivenhetene fylles det opp med kos og hygge sammen med avkommet.
Når konfirmasjonsdagen kommer må man dermed toppe med en enda mer uforglemmelig feiring enn de foregående. Og hva er det vi skal feire denne gangen da? At fjortenåringene våre ble døpt en gang, at de har ti år igjen av barndommen? At konfirmasjon er tradisjon som samler slekten for å kaste penger på barna?
Apropos penger – det koster i gjennomsnitt 36 500 kroner å arrangere en konfirmasjon (Norsk Gallup 2016) og konfirmanten får i snitt kr 40 000 i gave (DnB 2015), og mange tar opp forbrukslån for å gjøre festen overdådig nok. For mange barn blir konfirmasjonen et stygt møte med klasseskillet. For det kan umulig være sånn at alle har råd til å være med på denne pengegaloppen?
Vi var for øvrig i en veldig hyggelig konfirmasjon denne våren. Human-Etisk Forbund holdt en fin seremoni og jeg tror konfirmanten syntes det var fint å se at så mange voksne hadde reist land og strand rundt for å samles rundt ham.
Fine greier alt sammen. Ved kaffen sang vi Trond Viggos «Tenke sjæl».
Det er en veldig god idé.
Et PS til slekt og venner: Det kommer ingen invitasjon fra oss i år, så bare pust ut!
