Valgedene er avlagt. «Extra omnes», og alle uvedkommende forlater Det sixtinske kapell. Døren er lukket og låst. Valgprosedyrene er omstendelige og sendrektige. Verden venter i spenning. I konklavet kan visstnok spenningen ved slike anledninger være ispedd doser kjedsommelighet.
Det vil nok gjøre det desto lettere for de 115 purpurkledde ikke å la seg fjetre av sanseinntrykkene fra kostymedramaet de deltar i, men hengir seg i bønn om Den Hellige Ånds ledelse. Noen timer før innlåsingen ba de i Peterskirken om å evne å velge «en hyrde etter ditt [Guds] hjerte til å styre kirken ... en hyrde som blir [Gud] til behag ved sin hellige ferd og oss til gavn ved sin årvåkne omsorg».
Dette er hva kardinalene forsøker å få til. Metoden de bruker er ikke bombesikker, – selv om det overveiende flertall av 265 paver har vært gode og verdige, har det også forekommet pavevalg mens Den Hellige Ånd tydeligvis har vært på ferie.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange papabile
Benedikt XVI valgte å fratre i en relativt rolig stund, kardinalkollegiet er velforsynt med papabile, nasjonale fordommer og stormaktspolitikk gjør seg ikke gjeldende, og det er neppe vilt divergerende syn om ønskelisten.
Antagelig vil kontinuitet være stikkordet – ikke bare at enhver pave skal forsvare den overleverte kristne lære og moral – men også forsvare Det annet Vatikankonsil (1962-65) og videreføre arven fra Wojtyla-Ratzinger-årene (1978-2013).
FØLG PAVEVALGET PÅ NRK: Vår samleside
Uenighet om kurien?
Men kardinalene har neppe, på tross av sin ukelange samsnakking i forrige uke, samme ideer om hva slags personlighet som skal til for å styrke den romerske kurie (Pavestolens regjeringsapparat).
Selv om det er flust med dyktige mennesker i kurien, kan det være at et av de store strukturelle grep som ble foretatt for noen tiår siden, har vært mislykket. Før hadde de forskjellige ledere og nestledere for kongregasjoner (departementer) og andre organer hyppigere og direkte møter med Paven – nå skal omtrent alt «koordineres» gjennom Statssekreteriatet («Stato»). Det har løst noen problemer, men skapt andre.
Selv om kurien er blitt både modernisert og internasjonalisert, har styringsverket blitt sårbart for treghet og utydelighet. Flaskehalsen Statssekreteriatets ledelse har mer av den italienske diplomatiske balansekunsts svakheter og hang til å «løse» problemer med passivitet.
Vatikanet er allerede så underbemannet at det er alt for meget som blir liggende lenge, og problemer som blir utilfredsstillende belyst. Så skiftet paven ut karrierediplomaten som ledet Stato og innsatte en ikke-diplomat, kardinal Bertone. Trøbbel fulgte. Ikke-diplomater oppfyller raskere sine tabbekvoter, og det kan synes som om ikke hele hans apparat har strukket seg maksimalt for å peke ut fallgrubene.
Kanskje vil det vise seg at Vatileaks-saken til dels passer inn i en modell der Bertone var ønsket vippet av pinnen, til fordel for en av karrierekurialistene.
Ulike oppfatninger av hva som trengs
Med Benedikt XVI i pensjon trenges det en kraft som kan banke kurien inn i en mer tjenlig form, og da er det ikke bare nye personløsninger som skal til. Her har kardinalene kanskje så ulike remedieforståelser at pavevalget kan ta mer enn et par dager.
Det spekuleres fritt om grupperinger og blokker. For eksempel om italienerne, som har flest kardinalelektorer. En påstått gruppe kalles med et ordspill «Sodane con Maciel» (insidere skjønner at tilnavnet er gitt av innbitte motstandere; de hevdes ikke å ha samarbeidet særlig godt med Benedikts resolutte tiltak mot overgrep), så er det «arsenikk og kniplinger»-gruppen (liturgisk konservative), og så «bertonianerne» (med sympati for det Bertone «egentlig» står for).
Mye de kan enes om
Om kirkens utfordringer i verden utenfor Romas ringvei er det sannsynligvis mindre spennvidde blant kardinalene.
De deler pave Johannes Pauls advarsel om «dødens kultur» (utbytting av fattige, dødsstraff, krenkelse av livets hellighet fra unnfangelse til naturlig død) og Benedikts kritikk av «relativismens diktatur» (det finnes ikke ontologiske eller moralske sannheter, «anything goes»).
De ser «indremisjon» (nyevangelisering) av lunkne og frafalne som viktig, likeså misjon, kultur- og religionsdialog og økumenikk.
De deler Benedikts optimisme overfor enhetsarbeidet overfor ortodokse og orientalske kirker, og har også merket seg at mye annen økumenikk blir lengre lerreter å bleke i og med at homoheresier gnager på flere kirkesamfunns teologiske antropologi, ekteskapsteologi og moralteologi.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Må verken overvurderes eller undervurderes
Det veddes om konklavets lengde og utfall. Riktignok ble slike veddemål forbudt under trussel om bannlysing av Gregor XIV i 1591, men dette forbudet bortfalt i 1918. Nå ber Kirken bare at man vokter seg for spillegalskap.
Når det nå er så sprikende veddemål/ekspertgjetninger, er det fordi det ikke er noen enkeltperson som «alle» nevner (italieneren Scola, brasilianeren Scherer og kanadieren Ouellet nevnes hyppigst), men heldigvis fordi det er så mange kardinaler som inngir respekt og beundring, fra alle kontinenter.
På paddypower.com er det lagt inn veddemål på over halvparten av kardinalelektorene, og en håndfull andre. Og da er det ingen som har veddet på kjernekarer som Filoni og Backis. Selv om det må skrelles vekk en del lokalpatriotiske veddemål, reflekterer det at kollegiet har mange som med stor troverdighet fremstår som gode hyrder, med kristuslike og petrinske kvaliteter.
Et pavevalg er viktig. Betydningen av personvalget skal verken overvurderes eller undervurderes. En pave er kalt til å bevare troens skatt, vokte Kristi får. Han har en nøkkelmakt til å binde og løse med, men rammene for det er gitt i Skrift og læreembete. Også den neste pave vil være katolikk.
