I en Ytring 20. desember, skriver Terje Strand og Egil Johannessen fra Prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus at de har oppskrift på en bedre pasienttransport enn dagens.
Stortinget har nå bedt om en gjennomgang av vilkårene i pasienttransporten rundt i landet. Det ser vi positivt på, og den vil nok se litt videre på saken enn de to gjør. Det er bygd opp et enormt byråkrati i systemet, og ressursene kan kanskje brukes bedre direkte til tjenestene.
Ønsker samkjøring
Det er ingen uenighet om at inngåtte kontrakter må overholdes, og at ventetid for pasienter som skyldes at sjåfører ikke tar imot turer, er uakseptabelt. Dette må de angjeldende sentralene svare for, og ta det oppgjøret internt og med bestiller, som saken tilsier. Som Strand og Johannessen er inne på, finnes det sanksjonsmuligheter.
For drosjenæringen som helhet går pasienttransportene etter planen i minst 95 prosent av tilfellene. Det betyr ikke at uheldige episoder skal tas opp, men ting bør settes i perspektiv.
De fleste eksemplene på urimelig lang ventetid for pasientene skyldes at Pasientreiser vil ha samkjøring, og det passer ikke alltid med tid og sted for den enkelte pasient.
Sosial dumping i offentlig regi
Hovedfokus i den saken Stortinget har bedt Regjeringen komme med, bør være å se på hele systemet med anbud, og de betingelsene som legges til grunn. I stadig flere tilfeller har seriøse drosjesentraler latt være å legge inn tilbud, fordi betingelsene ikke har vært til å leve med.
Dette bør være et tankekors for helseforetakene og Pasientreiser. Det er et reelt problem at det offentlige deltar i en konkurranse mot bunnen, og i realiteten bidrar til å fremme sosial dumping. Priser og betingelser settes slik at det ikke er mulig å gjennomføre turene med dekning av utgifter innenfor den norske samfunnsmodellen.
Som i renovasjonsbransjen har vi også sett tilbydere som har lagt inn urealistiske priser, og dermed har måttet kaste kortene. Nylig skjedde dette med et busselskap som vant pasientkjøring i flere kommuner i Møre og Romsdal, og måtte gi opp før kontraktens utløp på grunn av store underskudd.
Dyrere med egen transport
Når Strand og Johannessen mener de skal løse et problem ved at helseforetakene selv skal kjøre pasienter, eller hyre inn hvem som helst til å kjøre bare disse turene, må en spørre seg om seriøsiteten.
En ting er at helseforetak allerede har en egentransport gjennom helse-ekspress-busser og såkalte hvite ambulanser. Det er grunn til å etterlyse rapporter om hvordan disse går økonomisk.
Utover denne transporten, som i noen grad kan begrunnes medisinsk, må helseforetakene innby aktører som har løyve for persontransport og kapasitet til å ta mange transporter – til alle mulige tider og steder.
Det er helt urealistisk å tro at det skal bli billigere å få andre enn drosjer til å ta dette, med mindre man altså vil ha inn hobbysjåfører basert på priser som ligger under de reelle kostnadene, slik vi kjenner ulike former for piratvirksomhet i drosjemarkedene.
Dersom helseforetakene selv skal holde bilpark og tarifflønnede sjåfører, vil kostnadene stige til himmels.
Frislipp gir dårligere tjenester
Det er mange som tror at et frislipp i drosjemarkedene skal føre til «bedre og billigere» tjenester. All erfaring viser at det motsatte skjer. Ved å splitte opp markedene, slik at det blir alles kamp mot alle i de travle markedene og intet ansvar for de mindre lønnsomme, svekkes grunnlaget for seriøs virksomhet og tilbudet til publikum.
Det er dette helhetlige kollektivtilbudet – med drosjene som det fleksible leddet – som ligger til grunn for lovverket, og som ved alle korsveier har vist seg å være det fornuftige og samfunnsmessig optimale.
Stordriftsfordeler og samfunnsansvar er det som kan gi både best kvalitet og lavest mulig pris – innenfor det som bør være norske standarder i arbeidslivet.
Da er vi ved sakens kjerne: Alle offentlige instanser bør spille sammen, og ivareta dette helhetlige tilbudet og samtidig de felles politiske mål som er satt for norsk arbeidsliv. Da kan ikke offentlige instanser bidra til sosial dumping.
Vi har tro på at de kommende politiske prosessene – både når det gjelder lovverket generelt, og pasientreiser spesielt, vil bli basert på grundig kunnskap og gode analyser.
Da vil vi unngå at resultatet blir det motsatte av det man ønsker, slik deregulering alltid har ført til.
