Ifølge partiforsker Knut Heidar hadde stortingspartier i 1980 cirka 460.000 medlemmer, mens i 2009 var tallet sunket til 170.000. Alle partier med unntak av Frp, som ble etablert i denne perioden, har fått stadig færre medlemmer.
Samtidig er norske partier i stadig større grad blitt avhengig av inntekter fra staten. Det gjelder både finansiering av partienes stortingsgrupper og organisasjoner.
Staten finansierer
Årlig mottar norske partier nesten en halv milliard fra staten. Størrelsen på støtten avregnes etter oppslutningen ved siste valg. Bidrag fra organisasjoner og private varierer mellom de ulike partiene, men partiene har alle en hovedfinansieringskilde: Staten.
Politiske partier som brede medlemsorganisasjoner med fundament i sivilsamfunnet er en saga blott. Også partiene, i likhet med en lang rekke samfunnsområder, er blitt underlagt statsbudsjettet.
Enkeltsaker engasjerer
Demokratiet fungerer selv om partiene har fått færre medlemmer, for demokrati er mer enn bare partipolitikk. Det er også en fri presse, påvirkning og velgernes mulighet til å kaste en regjering og endre sammensetningen av Stortinget ved valg. Samtidig synes enkeltsaker, som for eksempel nytt Munch-museum, å engasjere mange.
Folkeviljen kommer fremdeles til uttrykk, selv om få er medlem av partier. For med et sterkere medietrykk og økt kontrollvirksomhet både i media og offentlig sektor selv, har det trolig også blitt viktigere for politikere å ha opinionen og opinionsledere med seg. Politikerne, i det minste ledelsen i partiene, er nødt til å følge media nøye for å danne et inntrykk av hva som rører seg og tilpasse retorikken og politikken deretter.
Demokrati på elitenivå
Men partienes svekkelse innebærer at stadig færre deltar i nominasjonsprosessene og programarbeidet i partiene. De blir mer elitepreget, og det er færre som setter dagsorden.
Partienes fremste egenskap er at de har monopol på å stille lister til valg. Den som styrer nominasjonsprosessen i i et fylkesparti har mye makt. Færre medlemmer betyr at færre kan påvirke hvem fra et parti som skal sitte på Stortinget.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En kikk på sammensetningen av dagens Storting bekrefter inntrykket av eliter. Påfallende få, spesielt i partienes ledelse, har erfaring fra normalt arbeidsliv. Mange har bakgrunn fra arbeidsforhold i partiorganisasjonene. Den sikreste veien til et stortingsverv ser ut til å gå gjennom en slik jobb.
Partiene har fått færre medlemmer, flere ansatte, og flere ansatterepresentanter på Stortinget. Spørsmålet er hva det gjør med demokratiet.
Svekker sivilsamfunnet
Først og fremst er det sivilsamfunnet som svekkes. Engasjement som startet med privat initiativ, er nå prisgitt offentlig initiativ. Selv Frp, som ble grunnlagt på en sterk mistro mot offentlig innblanding, har nå staten som viktigste finansieringskilde.
Politikken har antatt en ny form med økt profesjonalisering både i politikerleddet og påvirkningsleddet. Staten tar regningen, både via økt finansiering av partiene, organisasjoner, pressestøtte, og bruk av PR-byråer.
De fleste synes å være såre fornøyde med utviklingen. Kanskje er det ikke rart, for det er lettere å trakte etter en post på statsbudsjettet, fremfor å jakte sponsormidler fra næringsliv og annen pengeinnsamling.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Alle blir tapere
Utviklingen er imidlertid alarmerende. Et levende partidemokrati med en sterk debattkultur både innad og utad er selve akilleshælen i vårt demokrati. Et svekket partidemokrati gjør politikken mer distansert fra samfunnet. Risikoen er dårlige politikere og dårlig politikk som ikke er relevant for omgivelsene rundt. Med en slik utvikling blir vi alle tapere.
En løsning for å styrke partiene er å svekke den offentlige finansieringen. Da vil partiene i større grad måtte jobbe for og med medlemmene for å lykkes med å nominere de beste til samfunnets ledende posisjoner.
Større konkurranse og hardere kamp om inntektene vil trolig komme partidemokratiet i Norge til gode.
