Personer med psykiske lidelser og deres barn og pårørende skal løftes fra sin posisjon «nederst ved det helsepolitiske bordet», ifølge statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg den 3. februar i år. Virkemidlene er blant annet økte midler til forskning og utvikling av helse- og omsorgstjenestene. Det skal legges til rette for mestring av egne liv.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie skriver i en kronikk på NRK Ytring den 30. januar at regjeringen vil satse på psykisk helse. Det er gode nyheter at diskusjonen ikke skal stå om diagnoser og antall plasser i døgninstitusjon, og at rop om økt tvangsbehandling ikke tillegges vekt. Samtidig er det viktig å se på resultatene fra eksisterende forskning, og spørre seg hvorfor noen områder står stille, til tross for at kunnskapen er tilgjengelig.
SE OGSÅ: Mener pårørende blir ekskludert
Gjelder også Norge
Ønske om samarbeid som ender i avmakt etter gjentatte møter med psykiske helsetjenester, håp som blekner etter som tiden går uten at hjelpeapparatet gir nødvendig behandling eller oppfølging – hverken til den som har en alvorlig psykisk lidelse, eller til nettverket rundt. Sorg over liv som ble annerledes enn en drømte om, angst for fremtiden, uten noen å henvende seg til for å få råd og veiledning. Utbrenthet og langt dårligere helse enn befolkningen ellers. Det handler ikke om den som blir syk, men om et hjelpeapparat som ikke makter å gi nødvendig støtte.
Dette er det overveldende bildet av situasjonen til mange som er pårørende til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Beskrivelsen kommer fra årtiers gjentatte forskning om deres livssituasjon og møter med psykiske helsetjenester. Vi ser de samme, nedslående resultatene i utallige internasjonale studier, og Norge er intet unntak.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Utslitte og motløse
«Vi har alle en psykisk helse», sa statsministeren i nyttårstalen. Vi kan legge til at vår alles psykiske helse henger nøye sammen fordi vi lever sammenvevde liv. Vi påvirkes sterkt når mennesker som betyr noe for oss blir syke, lider, ikke mestrer livet sitt – enten det er fysisk eller psykisk sykdom som rammer.
Forskning viser at pårørendes helse henger nøye sammen med hjelpen og støtten som gis til den som blir syk. Utslitte og motløse pårørende opplever at deres egen helse brytes ned etter år med forsøk på samarbeid med psykiske helsetjenester, som for mange bare har ført til ytterligere fortvilelse og motløshet.
At livene våre er tett sammenvevd, innebærer at det ikke er nok å behandle den som får en alvorlig psykisk lidelse, men at det gjerne er nødvendig å trekke inn nettverket han eller hun har. Pårørende beskrives som en ressurs i helsepolitiske dokumenter, men i virkeligheten erfarer mange at de ikke blir sett som det av helsepersonell. Pårørende ønsker å dele sine erfaringer og gi støtte når den det gjelder er til behandling eller får oppfølging. I stedet opplever svært mange at de holdes utenfor, at kunnskapen og engasjementet deres ikke etterspørres.
At pårørendes situasjon har vært kjent i årtier, uten at man har klart å få til en endring på overordnet nivå, er tankevekkende og foruroligende. Et viktig spørsmål er hva som gjør at bildet opprettholdes? Riktignok fins det eksempler på helhetlige tiltak og modeller brukeren og hans eller hennes nærmeste. Det ser likevel ut til at for å få til endring på systemnivå, må man slåss mot faglig forståelse, etablert praksis og eksisterende lovverk, samt manglende kunnskap, rutiner og ressurser. Nytenkning om samarbeid med pårørende og nettverk blir vanskelig. Min egen forskning har blant annet vist at sykepleiere etterspør fokus på dette i utdanning og klinisk praksis. Gjelder det bare sykepleiere? Neppe.
Behøver kritisk gjennomgang
For helsepersonell i psykiske helsetjenester anses en tillitsfull relasjon med brukeren som selve grunnlaget for terapeutisk samarbeid. Det stiller jeg ingen spørsmål ved. Når relasjon er viktig, er spørsmålet hvorfor man samtidig holder de nærmeste utenfor. Selvsagt skal vi respektere brukerens behov for konfidensialitet og at noen ikke vil trekke inn familien. Det kan skyldes familieforhold som gjør samarbeid vanskelig eller umulig, men det kan også skyldes at brukeren ikke vil belaste familien, eller at symptomene han eller hun har, gjør det vanskelig. Likevel kan det være de samme menneskene som stiller opp når brukeren anses ferdigbehandlet, eller når behandlingstilbudet mangler. Relasjonene deres er viktige.
Helsevesenet, både i kommune og på sykehus, skal jobbe helsefremmende. Pårørende har langt dårligere helse enn befolkningen ellers. De trenger veiledning, råd og støtte, både for å håndtere egen situasjon og for å være der for den som er syk. Dette er ytterligere grunner til å endre det individualistiske synet på behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser.
Som nevnt fins flere tilbud for pårørende rundt om i landet, blant annet jobber man konstruktivt med flere tiltak i divisjon psykisk helsevern på Ahus for å inkludere pårørende: rutiner for ivaretakelse av pårørende i mottak, felles kurs for brukere, pårørende og helsepersonell, nettverksmøter i DPS, for å nevne noe.
Dette til tross: mitt ønske, med adresse til politikere, utdanningsinstitusjoner og fagpersonell, er en kritisk gjennomgang av et faglig paradigme som gjør endring på systemnivå vanskelig.
