Hopp til innhold
Kronikk

Pappa? Er det trygt å være muslim her?

Det er ikke lenger bare sinte menn i kjellerleilighetene, men vanlige nordmenn som deler samme tankegods.

Farukh Qureshi

Like før terrorangrepet mot moskeen i Bærum spurte datteren min om hvordan det er mulig å være så hatefull. Men jeg hadde egentlig ikke noe godt svar til henne, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Når min egen 10-åring spør meg om det er trygt å være muslim i Norge etter terrorangrepet i Bærum, så er det all grunn til å ta den bekymringen på alvor.

For hatet er reelt.

Det bør det ikke lenger være noen tvil om. For åtte år siden ble Arbeiderpartiet, AUF og alt det vi står for rammet av terror.

Denne gangen var muslimer målet. Hvis vi ikke får satt en stopper for hatet som brer seg i samfunnet vårt, kan det være noen andre som blir rammet neste gang.

Det må vi jobbe for å unngå, men vi må arbeide på en annen måte enn det som har vært tilfellet de siste årene.

Har PST rett og slett oversett terrortrusselen mot norske muslimer?

Vi må tørre å snakke mer om det, anerkjenne at det eksisterer et hat, ta til motmæle og ikke late som om at man ikke ser det fordi en selv ikke blir rammet. Vi må rett og slett stå opp imot hatet med større styrke.

De siste dagene er det mange som har kommentert PSTs trusselvurderinger. Det er betimelig, men det er nesten bare PST selv som kan svare for eget fokus. Har det vært korrekt, og har balansen vært god? Eller har PST rett og slett oversett terrortrusselen mot norske muslimer? Det er mulig vi får svar på noe av dette i den kommende tiden.

Noe vet vi allerede. Som at PST fikk en bekymringsmelding om gjerningsmannen for et år siden, men at vurderingen tilsa at det ikke var behov for å foreta seg noe. Det er lett å kritisere i ettertid, men vi tar for gitt at PST vil gå gjennom sine egne rutiner og vurderinger som ble gjort denne gangen.

Ikke for å finne syndebukker, men for å lære og unngå at slikt gjentar seg.

Holdninger og meninger som ikke var akseptable i går, har blitt stuerene i dag.

Gjennom de siste årene har ikke hatet vært begrenset til kjellerleiligheter, sosiale medier og nettforumer. Hatet har man kunne se i form av at nazister igjen har begynt å marsjere i våre gater. Holdninger og meninger som ikke var akseptable i går, har blitt stuerene i dag.

Dette har ikke skjedd av selv.

Vi har politikere her til lands som flørter med disse kreftene.

Det er krefter i vårt samfunn som forsøker å dyrke hatet gjennom konspirasjoner og lemfeldig omgang med fakta.

Det er ikke til å komme unna at vi har politikere her til lands som flørter med disse kreftene. Vi har hatt en politiker som tok til orde for et nytt korstog (i betydningen: mot muslimer), før han senere ble justisminister.

Vi har organisasjoner og blogger som bidrar til å spre og øke hatet. Senest på lørdag sto en av disse organisasjonene bak gjerder utenfor Stortinget og spydde ut sine konspirasjoner og hat. Blant dem var også en ordførerkandidat for et av regjeringspartiene.

Datteren min spurte meg hvordan det er mulig å være så hatefull. Men jeg hadde egentlig ikke noe godt svar til henne.

10-åringen og jeg deltok i motdemonstrasjonen utenfor Stortinget. I øsende regnvær ropte vi «ingen rasister i våre gater» sammen med mange andre.

På vei tilbake til bilen spurte datteren min meg om hvordan det er mulig å være så hatefull. Men jeg hadde egentlig ikke noe godt svar til henne, annet enn oppfordringen om at vi bare må fortsette kampen mot hat og polarisering.

Hatet har ikke vært begrenset til kjellerleiligheter, sosiale medier og nettforumer.

Et par timer etter kom de første meldingene om skytingen i en moske i Bærum. Muslimer var målet, og alle verdiene vi som nasjon står for.

10-åringen stilte mange spørsmål gjennom kvelden, men det var et spørsmål som satte en støkk i meg: om hvorvidt muslimer her hjemme fortsatt var trygge.

«Selvfølgelig er vi trygge, og jeg er sikker på at vi kommer til å se den samme responsen som etter 22. juli», svarte jeg.

Ja, det var godt å se responsen i sosiale medier og på selve id-feiringen. Det varmet, og bekreftet på mange måter det jeg hadde sagt til 10-åringen kvelden før. Det er det Norge jeg kjenner best, og som gjør det så godt være nordmann.

Likevel. Hatet er der, det hatet som mange av oss på ulikt vis har opplevd. Det er ikke lenger bare sinte menn i kjellerleilighetene, men helt vanlige folk, som deler det samme tankegodset.

I verste fall det være en nabo, kollega eller bestemoren til en venn som har latt seg påvirke av hatet.

Det er skremmende, og føles vanskelig å si, men det kan i verste fall være en nabo, kollega eller bestemoren til en venn som har latt seg påvirke av hatet. Nettopp derfor må vi ta kampen mot hat på alvor. Det kan ikke normaliseres.

Ingen 10-åring, uansett tro, ikke-tro, legning, kjønn eller farge skal noen gang måtte spørre sine foreldre «er vi trygge her?» i vårt eget lille land.

Alle kan gjøre litt mer. Bry deg, si ifra – uansett om det er på nett eller i det virkelige liv.

Si ifra – uansett om det er på nett eller i det virkelige liv.

Vis omsorg. Inviter dem som står utenfor inn i fellesskapet vårt.

Vi vet hva utenforskap kan gjøre. Det er viktig, for vi har ingen flere å miste til faenskap. Vi er en liten nasjon. Vi må ta vare på hverandre, og hegne om våre små og store fellesskap.