Jeg har akkurat kommet fram til Islamabad, og skal være her de neste tre månedene. Menneskene og historiene har allerede gjort inntrykk.
En ung jente fortalte meg at hun hadde rømt fra Sind-provinsen helt sør i landet. Dette er området som er hardest rammet av flommen, men det var ikke flom som hadde ført henne bort fra sine nærmeste.
Hun hadde i desperasjon rømt hjemmefra for å unngå å bli giftet bort til en landbrukseier på alder med faren, som hadde brukt familiens gjeld som et pressmiddel for å få henne som sin kone nummer to.
Jentas historie er dessverre ikke unik.
Redd Barna frykter at barn og kvinner vil få det enda verre i kjølvannet av flommen, med overhengende faren for voldelige konflikter.
Jeg har reist til Pakistan for å bistå Redd Barnas landkontor med hjelpearbeidet.
En tredjedel av Pakistan er under vann. Over 33 millioner mennesker er rammet og 16 millioner av dem er barn.
De totale kostnadene for tap og skade forventes å overstige 32 milliarder dollar. Landet har fra før store økonomiske vansker og lider under politisk ustabilitet.
Rundt 7,8 millioner mennesker er internt fordrevet på grunn av flommen, og det forventes at mange flere vil sulte i tiden som kommer.
Dette gir næring til eksisterende konflikter mellom de forskjellige etniske-, religiøse- og stammebaserte gruppene, som alle kjemper om de samme, knappe ressursene.
Halvparten av alle flomrammede befinner seg i Sind. Provinsen har lenge vært kjent for stabilitet, mangfold og toleranse. På grunn av en økende kamp om knappe ressurser, er den nå truet av voldelig ekstremisme, kriminalitet, politisk korrupsjon, og stammefeider.
Midt i nøden og kaoset som utspiller seg, er vernet om de mest sårbare gruppene ikke-eksisterende.
Spesielt kvinner og barn fra allerede marginaliserte og fordrevne grupper, risikerer å bli utsatt for kjønnsbasert vold som seksuelle overgrep og utnyttelse, barneekteskap og tvangsekteskap.
De havner også bakerst i køen for å få mat, vann og husly dersom humanitær bistand ikke når fram.
Konkurransen om knappe naturressurser utgjør en stor risiko for fiendtlighet og uro blant den internt fordrevne befolkningen og vertssamfunnene i Sind. De fleste av dem er blant de fattigste i Pakistan.
Spesielt de religiøse og etniske minoritetsgruppene i provinsen befinner seg nå helt på bunnen av den økonomiske pyramiden.
De fungerer ofte som såkalte harier (leiebønder og andelshavere), og mangler juridisk håndhevbar eiendomsrett over jordbruksland, som ofte er den eneste måten for dem å sikre inntekt til å overleve.
Det gjør dem ekstra sårbare nå som landområder med dyrkbar jord er ødelagt.
I den første akutte tiden etter en katastrofe er det viktigste vi gjør å gi flomrammede mat, penger og husly.
Vi jobber sammen med lokale partnere med ekstra oppmerksomhet på å styrke og involvere alle grupper i et lokalsamfunn, og å sikre at de mest sårbare gruppene og barn får hjelp. Vi gir dem beskyttelse og psykososial støtte.
Det er under kaoset som oppstår i en krise at barn har størst sannsynlighet for å komme bort fra sine omsorgspersoner, bli utnyttet eller utsatt for overgrep.
Våre team er også i gang med å tilby skolegang til de flomrammede barna, for å forebygge den negative effekten av humanitære katastrofer. Flere av skolene er nå enten ødelagte eller brukes som husly.
Erfaringene fra flommen i Pakistan i 2010, og andre pågående klimainduserte katastrofer, viser at slike kriser forsterker etniske, religiøse og sosiale rivaliseringer.
Flere studier påpeker at voldelige sammenstøt mellom ulike etniske grupper økte i kjølvannet av flommen for 12 år siden, der religiøse ekstremistiske grupper og separatistbevegelser fikk vokse i kaoset etter katastrofen, og at konflikter lettere ble mobilisert.
Flere ekstremistiske organisasjoner ser nå muligheter for egen vinning i den humanitære katastrofen, ved å bruke penger som lokkemiddel.
Dersom nødhjelpen ikke oppleves som rettferdig, tilgjengelig og effektiv, vil det i stor grad forverre den eksisterende humanitære katastrofen.
Kvinner og barn er ofte de største ofrene i voldelige konflikter, og deres rettigheter blir satt tilbake under kriser og kaotiske forhold.
Vi står overfor enorme menneskelige lidelser og en ytterligere destabilisering som vil få ringvirkninger langt utenfor Pakistan.
Det er derfor helt avgjørende at troverdige bistandsaktører som nå operer i Pakistan blir styrket og støttet av det internasjonale samfunnet.
Alt annet vil både true tilliten til myndigheter og gi ytterligere næring til etniske og religiøse konflikter i et allerede sterkt prøvet land.
