Den 11. september 1973 ble Chiles folkevalgte president Salvador Allende styrtet i et blodig kupp ledet av general Augusto Pinochet. Deretter fulgte et 17 år langt diktatur under Pinochets ledelse.
Fra 1990 har Chile utviklet et konsolidert demokrati der kupp-markeringene har hatt mest historisk interesse. Men 40-årsmarkeringen ser ut til å bli annerledes.
Denne gangen foregår nemlig markeringen midt i en presidentvalgkamp, der kandidatene er to kvinner som begge er døtre av generaler – generaler som stod på hver sin side under kuppet. Samtidig har det kommet til en ny bevissthet i Chile; om hvordan kuppet og diktaturet har lagt føringer på utviklingen i de 23 årene landet har vært et demokrati.
Voldelig symbol
Det har vært mange kupp i Latin-Amerika, men det chilenske står i en særstilling. Militærdiktaturet i Chile har blitt selve symbolet på de nasjonale og internasjonale hindrene for demokrati og utvikling i fattige land. Det var det flere grunner til.
For det første var kuppet svært voldelig. De fleste militære regimer i Latin Amerika har ført med seg stor grad av voldsbruk, men i og rundt kuppdagen i Chile foregikk det grusomheter av en til da ukjent karakter i regionen. Bombingen av presidentpalasset La Moneda, internering, tortur og drap på tusenvis av sivile på Estado Nacional og andre idrettsarenaer, systematisk ransaking av boliger og voldsbruk, særlig i fattige områder, var ikke hverdagskost selv i søramerikanske diktaturer på 1970-tallet.
SE OGSÅ: Kuppet i Chile
Det gode og det onde
For det andre betydde kuppet i Chile slutten på regionens lengstlevende demokrati, som hadde vart siden 1932. Mens de fleste av nabolandene i Latin-Amerika hadde hatt korte eller lengre perioder med autoritært styre, ble demokratiske rettigheter gradvis utvidet i Chile etter konstitusjonen i 1833, og Chiles politiske historie frem til et flerpartisystem var etablert i 1932 lignet således langt mer på den vi finner i europeiske land.
En tredje faktor er at mens de færreste av oss husker navnet på lederne for diktaturene i Argentina eller Brasil, bidro det faktum at Augusto Pinochet satt alene med makten i 17 år til at diktaturet fikk et ansikt. Samtidig bidro president Allendes selvmord under bombingen av presidentpalasset til at han og Pinochet kom til å symbolisere det gode og det onde. I en region der elitene på tross av politiske uenigheter alltid passet på hverandres liv, sendte general Pinochet sjokkbølger gjennom verden med sine handlinger den dagen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sovjet og USA
For det fjerde var det åpenbart at kuppet var direkte relatert til stormaktspolitikk. Selv om de færreste av støttespillerne til Allende hadde begrep om marxismen, var det klart at Sovjetunionen så med interesse på det som skjedde under hans regime (1970-1973) og pleiet kontakter med deler av partiledelsen. På den andre siden fortolket USA hendelsene i Chile i sitt mentale kart, hvor kommunistspøkelset overskygget alle nyanser i reformvennlige politiske bevegelser. Dette rettferdiggjorde amerikanernes støtte til kuppet og regimet som fulgte.
Arven fra Pinochet-regimet var blant annet en konstitusjon som bevarte deler av militærets politiske makt, la begrensninger på de nye demokratiske ledernes spillerom og sementerte et nyliberalt økonomisk system. Videre arvet demokratiet i 1990 et valgsystem som på mange måter låste de politiske skillelinjene fra før Pinochet-regimet i en bred høyrekoalisjon og en sentrum-venstrekoalisjon. Det gjorde det svært vanskelig å kanalisere nye politiske bevegelser og synspunkter inn i det politiske systemet. Den første folkevalgte presidenten etter militærdiktaturet, kristendemokraten Patricio Aylwin, søkte derfor å skape et demokrati med «rettferdighet i den grad det er mulig».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Studentdemonstrasjoner
På grunn av frykten for nye kupp var de valgte lederne til å begynne med forsiktige med å utfordre arven etter Pinochet, og har siden opparbeidet en egeninteresse i å bevare systemet som det er. Derfor preges de veletablerte demokratiske institusjonene og den økonomiske politikken fremdeles av diktaturtiden.
På tross av både betydelig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, har systemet også sementert økonomiske ulikheter. De senere årene har vi derfor sett store, landsomfattende demonstrasjoner ledet av studenter. De unge har krevd bedre utdanning og likere tilgang til den, og har fått støtte i et folk som, ifølge undersøkelser, er stadig mer misfornøyd med det chilenske demokratiet.
Selv om deler av demonstrasjonene har vært slått brutalt ned på, så er årets valgkamp delvis preget av et ønske om å komme disse nye sosiale bevegelsene i møte.
Datter mot datter
Høstens presidentvalgkamp er nok et eksempel på arven fra Pinochet-tiden. Kandidatene er nemlig begge døtre av sentrale aktører fra det chilenske militæret.
Favoritten er Michelle Bachelet, som er tidligere president (2006-2010) og datter av flyvåpengeneral Alberto Bachelet. General Bachelet forble lojal mot Allende under kuppet, og døde av hjerteinfarkt etter fengsling og tortur.
Hennes motkandidat, Evelyn Matthei, er fra høyrepartiet Uavhengig Demokratisk Union – som støttet Pinochet. Også hun er datter av en general i flyvåpenet, men hennes far var medlem av Pinochets militærjunta og direktør for Krigsskolen. Han ble i sin tid anklaget (men ikke tiltalt) for drapet på Alberto Bachelet.
Ut av skyggedalen
I dag, 40 år etter kuppet, og 23 år etter gjeninnføringen av demokratiet, er det en stor andel chilenere som ikke personlig husker noen av delene. For dem er det ikke så vondt og skremmende å gå inn i hva de dramatiske hendelsene i 1973 faktisk har betydd for Chiles demokratiske utvikling.
Det mest interessante er derfor ikke hvem som vinner valget, noe Bachelet ser ut til å gjøre overlegent, men om Chile er i stand til å reformere seg selv på en måte som sikrer at et av Latin-Amerikas mest stabile demokratier virkelig kommer ut av diktaturhistoriens skyggedal.
Michelle Bachelets støtte til kravene om å skrive en ny konstitusjon kan være et tegn på at man i Chile kan vente seg et endelig oppgjør med arven fra Pinochet.
