I helgen tok jeg nattbussen hjem fra Oslo. Samtidig med meg kommer det på en ung jente som setter seg litt bak meg.
På neste stopp kommer det en ung fyr inn på bussen. Han setter seg først for seg selv, men begynner å prate med henne. Spør hva hun heter, hvor hun er fra og hvor gammel hun er.
Etter en stund setter han seg ved siden av henne. Det er ganske tydelig at hun ikke liker det. Jeg sitter slik til at jeg ser henne når jeg titter skrått bakover, og får blikkontakt et par ganger. Smiler litt til henne for å vise at jeg følger med.
Kroppsspråket hennes viser tydelig at hun ikke er komfortabel med situasjonen. Jeg sender tekstmelding til venninnen min som sitter rett foran meg og sier at uansett hvor denne jenta skal av, så skal vi gå av sammen med henne, dersom gutten går av på samme sted.
Jeg bruker en stund på å vurdere om jeg skal ta meg en tur bak og bryte inn, eller om jeg skal la det ligge. Jeg ender til slutt med å ta turen bak og ber om unnskyldning for at jeg bryter inn. Jeg spør om de kjenner hverandre fra før. Det gjør de jo ikke, det visste jeg allerede.
Jeg sier at hvis jeg har misforstått situasjonen, og hun synes det er greit å bli kontaktet slik på en nesten tom buss, så er jeg lei for det, men at jeg som voksen ville syntes det var ubehagelig at en fremmed kommer og setter seg ved siden av meg slik.
Han svarer at han spurte om det var greit, og at hun sa ja. Jeg sier at det ikke alltid er så lett å si nei når man blir spurt slik. At en slik situasjon kan føles truende, og at hvis han har lyst til å bli kjent med henne så ville en bedre tilnærming vært å gi henne telefonnummeret og si at hun kan kontakte ham hvis hun har lyst til det. «Bare som et lite råd på veien, liksom». Hun sier takk til meg, og jeg flytter meg tilbake til min plass.
Kort etter flytter han seg til et annet sete. Litt før hun skal av stopper hun hos meg og takker for at jeg brøt inn.
Hun sier at hun har vært i lignende situasjoner før og synes det er kjempevanskelig å vite hvordan hun skal håndtere det. Jeg sier at det er vanskelig, at det var hyggelig å hjelpe og at hvis han går av med henne, så skal jeg følge henne hjem.
Han gjør ikke det.
Det han derimot gjør, er å komme til meg og si takk for at jeg sa fra. Jeg blir positivt overrasket, fordi jeg trodde han skulle være forbanna. Jeg forteller ham at selv om han bare ville ha kontakt, så vil jenter ofte oppleve slike situasjoner som truende: Bare fordi han er gutt.
Kjipt, men sant.
Konklusjonen er at jeg er veldig glad for at jeg turte å bryte inn i situasjonen, og så tror jeg kanskje at han kan bli en litt mer bevisst ung mann i fremtiden.
Vi må bli flinkere å bry oss hvis vi merker at folk føler seg ubekvemme.
Magefølelsen har ofte rett.
