Jeg arbeider for fred og dialog. Det har jeg gjort i over tretti år. Folk som kjenner meg sier jeg er en optimist, som tror på det gode i mennesket, og som prøver å finne måter å kommunisere på, på tvers av ulike synspunkter og ståsted.
Men i dag måtte jeg sette meg ned en liten stund for å tenke meg om. Jeg kjenner at jeg blir beveget av den norske debatten om innvandrere og flyktninger.
Nyansene forsvinner
Det vi nå gjør, og som vi ikke bør være stolte av, skader oss som nasjon og skader det sosiale vev som binder oss sammen. Hva er det vi gjør med vårt lille land, hva er det vi er i ferd med å gjøre med måten vi kommuniserer med hverandre på? Vi er i ferd med å skape et ordskifte der alle nyanser forsvinner.
Hvis jeg kan bli berørt av dette, tror jeg mange andre i Norge også blir det; barn som leser og hører hvordan den voksne verden svartmaler virkeligheten; eldre som ser verden gå forbi i stor fart, der stemmer der ute sier at vi lever i en livsfarlig verden og at det er nå eller aldri; ungdom som prøver å finne ut om det er plass til dem og lurer på hvordan de skal bli hørt i et polarisert ordskifte. Jeg tror det i dag er mange som meg, som trenger å be oss alle om en timeout.
La diskusjonen fortsette
Hvordan tar vi en timeout fra debatten? Jeg mener på ingen måte at vi skal slutte å diskutere viktige problemstillinger. Utfordringene i vårt samfunn og i verden for øvrig er mange, og det er viktig å tenke oss grundig igjennom hvordan vi skal finne løsninger. Men i denne opphetede diskusjonen må vi ta et skritt tilbake, puste godt ut og tenke igjennom hva kan vi gjøre for å motvirke polariseringen vi nå opplever.
Ord betyr noe. Når meninger som står langt fra hverandre skal brytes mot hverandre, må det skje i en form som skaper tillit og muliggjør kompromisser og løsninger. Ellers skaper vi fiendebilder og utenforskap. Vi må møte våre meningsmotstandere med høflighet, saklighet og et lyttende sinn som søker å forstå.
Det betyr ikke at vi gir opp våre synspunkter, eller at vi aksepterer andres virkelighet som vår egen. For å forstå dette, må vi bli enige om forskjellen mellom dialog og debatt. Debatt handler om å gi tyngde til sin egen stemme, mens dialog handler om å lytte til andre enn seg selv.
- Les også: Fakta er ut – leve popularkiet
- Les også:
Dialog og debatt
Vi trenger debatt. Gjennom debatten kan meninger brytes og – ideelt – det beste argumentet vinne fram. Men gjennom kompromisser kan vi få til bedre løsninger enn den enkelte meningsytrer kunne kommet fram til på egen hånd. Når debatten skyr alle kompromisser, og kun blir en framvisning av egen styrke uten å ta hensyn til motparten, blir den splittende og gjør det vanskeligere å finne løsninger.
Derfor trenger vi dialog. For å løse utfordringene vi nå står overfor, må vi løfte sammen. En polariserende debatt av den typen vi nå ser, skaper splittelse der den ikke finnes. Det kan være fordelaktig for krefter som ønsker å øke sin egen oppslutning gjennom polarisering. For Norge er dette en svært uheldig utvikling.
Dialog krever tålmodighet og mot. Tålmodighet til den langsomme samtalen der man tar seg tid til å lytte og mot til å høre på det man ikke er enig i. Den offentlige samtalen kan ikke forfalle til å handle om hvem som roper høyest, hvem som har mest snert, hvem som «vinner debatten». Gjennom dialog kan vi finne gode løsninger, uten å ødelegge det sosiale vev som binder oss sammen.
- Les også:
Våre felles verdier
I konflikter finnes det en innebygd asymmetri: noen har makt, noen har det ikke. Noen ønsker en løsning, mens andre gjør det kanskje ikke. Dialog er ikke forhandling eller å godta hva motparten sier. Dialog er en mulighet for økt kunnskap om hverandre. Denne kunnskapen kan hjelpe oss å finne løsninger.
Dialog kan reparere gamle sår og skape nye sosiale bånd. Og det er disse sosiale båndene som er nøkkelen til en god felles fremtid. Norge er et lite land, og vi trenger hverandre. Vi kan ikke skyte oss selv i foten gjennom å avfeie hverandres kompetanse eller innflytelse.
Hvilke verdier har vi felles? Spørsmålet kan besvares på mange vis. Skal vi kunne enes om felles verdier, må vi fokusere mer på verdien av et lyttende offentlig ordskifte.
Jeg vil be alle våre politikere, uansett hvilken side de nå står på i den stadig mer polariserte innvandringsdebatten, om ta et skritt tilbake og møte hverandre til dialog om utfordringene knyttet til flyktningkrisen. Våg å lytte til motparten, våg å diskutere med felles løsninger som mål, heller enn å polarisere. Våg å gå inn i et rom der du legger vekk de polerte framstillingene og unngår å skape fiendebilder.
Vi har et ansvar for vårt samfunn. Humanismen er en bærebjelke i norsk demokrati. Vi har forpliktelser, som nasjon og som individer. Evnen til å se hverandre som individer må vi aldri legge fra oss.
Den evnen er bærebjelken i vårt demokrati og en forutsetning for et harmonisk samfunn. Uten den er Norge slik vi kjenner det tapt.
