2016 har bydd på Brexit, Trump, og nå nylig italienernes avvisning av en konstitusjonell reform, som har munnet ut i avskjeden til statsminister Matteo Renzi og gitt vind i seilene til den EU-skeptiske femstjernersbevegelsen der.
Til neste år følger valg i Frankrike, Nederland og Tyskland, hvor krefter som mobiliserer mot den europeiske føderalismen fosser frem på meningsmålingene.
Under disse omstendighetene, er det kanskje på sin plass å gjenåpne debatten om vår egen tilslutning til EU gjennom EØS-avtalen, elefanten i rommet i norsk politisk sammenheng.
- Les også:
- Les også:
- Les også:
Suverenitet under press
Det er nemlig knapt et felt EØS-avtalen ikke har innvirkning på, direkte eller indirekte.
Professor Øyvind Østerud, en av Norges fremste suverenitetseksperter, påpekte i Det norske demokratiet i det 21. århundre (2015) at suverenitetsavståelsen gitt av avtalen går lengre enn den under unionen med Sverige.
Gjennom overføringen av lovgivende funksjoner til Brussel, utenfor norske velgeres kontroll, er ikke minst folkesuvereniteten blitt kraftig svekket.
Europautredningen av 2012 slo fast at en tredjedel av norske lover til da var EØS-påvirket, og at den formelle suvereniteten er en «illusjon» fordi vi ikke tar del i utformingen av EUs regelverk. Da hadde vi overtatt 8311 rettsregler, nå har vi for lengst passert 10.000.
Historiker Trond Nordby bemerket i boken I Politikkens sentrum – Variasjoner i Stortingets makt 1814–2004 (2004) at Stortinget er blitt redusert til et «sandpåstrøende organ».
Den offentlige samtale
EØS-avtalen truer videre vår konstitusjonelle uavhengighet. Avtalens andre paragraf fastslår at dens beslutninger går foran øvrige bestemmelser som regulerer samme forhold, inklusivt nasjonale. Betegnelsen «Høyesterett» er derav utdatert.
I lys av dette fremstår 17. mai-feiringen som en gedigen bløff.
Samtaledemokratiet – med ideal om at saker debatteres forut for politiske bestemmelser – virker også å bortfalle med EØS.
Vi har nemlig ikke for vane å diskutere EUs regler – de bare tres nedover hodet på oss. Som Kaisa Ida Riisa Bårdsen dokumenterte i sin masteroppgave ved det juridiske fakultet i Oslo, En studie av EØS-avtalens Artikkel 102 – Reservasjonsretten (2015):
«Av 10.000 EU-regler som er tatt inn i EØS-avtalen de siste 20 årene, er bruk av reservasjonsretten bare blitt diskutert og debattert av politikerne i 17 tilfeller. Altså i 0,17 prosent av sakene.»
Demokratisk arv
EU har ikke minst en lang tradisjon med å overse folkeavstemninger. Her hjemme sa folket nei til medlemskap to ganger – i 1972 og 1994 henholdsvis – men ble likevel sneket inn bakdøren via EØS.
EU-institusjonene, som vi uansett ikke deltar i, gir ett ekstra ledd mellom de styrende og de styrte. Det strider med det såkalte subsidiaritetsprinsippet om at det bør være færrest mulig ledd opp til makthaverne.
Borgereffektiviteten, altså den enkeltes borgers evne til å utøve politisk innflytelse, reduseres dessuten med flere velgere. Det blir ikke bedre av at man i EU i tillegg må få med seg 28 regjeringer.
EØS-avtalen får ikke akkurat tankene til å vandre hen til verkene Locke eller Rousseau.
Den er tvert imot et brudd med det opplysningsfilosofiske idégrunnlag, som utløste forestillinger om parlamentarisk demokrati knyttet opp mot nasjonalstaten – senere en base for velferdsstaten.
Porøse grenser
Angående innvandring, en sak som opptar et økende antall velgere grunnet blant annet press på velferdsgodene, følger Schengen-avtalen direkte av prinsippet om fri flyt av personer nedfelt i EØS-avtalens del III.
Så lenge vi er del av EØS, vil det ganske enkelt være umulig for oss å hevde egne grenser, fordi disse er forskjøvet til Schengens yttergrenser – som EU har vist lite villighet til å forsvare. Passkontroll kan kun innføres midlertidig.
Hele den nasjonale innvandringsdebatten er således en farse.
Eurosonens kollaps
Å forlate EU eller EØS er økonomisk galskap, lyder det ofte fra EU-vennlig hold, mens tettere integrasjon angivelig er en garanti for vekst.
Da er det interessant at Europas (og for øvrig verdens) desidert mest konkurransedyktige økonomi tilhører Sveits, ifølge Verdens økonomiske forum. Tilfeldigvis det eneste landet i hele Vest-Europa utenfor både EU og EØS.
De fleste av landene som gjør det verst i regionen – som Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland – er på sin side med i eurosonen.
Om Norge ble fullverdige medlemmer av EU, ville de ha tatt over fiskeindustrien vår – slik som skjedde med britenes – og sannsynligvis også deler av olje- og gassindustrien.
Veivalget
To alternativer til EU/EØS åpenbarer seg: Vi kan gjøre som Sveits, med en rekke bilaterale avtaler med EU for tilgang til det indre markedet.
Eller som Singapore, i likhet med oss en oljenasjon på litt over 5 millioner innbyggere. De har en frihandelsavtale med EU, og er globalt den nest mest konkurransedyktige økonomien etter Sveits.
Som vanlige land bedriver de altså handel uten å få sine lover diktert utenfra.
FØLG DEBATTEN: OG
