Jeg er teknologioptimist og liberal, men vi må snakke mer om skyggesidene av digitaliseringen. Vi har blitt digitale junkies, fanger av algoritmene.
Vi benytter oss av apper som er gratis å bruke, uten å ta inn over oss at vi betaler gjennom våre data, våre liv og vår tapte tid.
Vi fores med nyheter vi er tilbøyelig til å være enige med, med musikk, filmer og serier vi er tilbøyelige til å like. Sosiale medier fører til mer polarisering og et fattigere offentlig ordskifte, og gjør det mulig å drive med valgpåvirkning av den udemokratiske sorten.
Vi sjekker mobilen før vi sier god morgen til våre barn eller partneren ved siden av oss. Konsentrasjonsevnen er svekket. Vi klarer ikke sitte gjennom selv korte møter uten å ha mobilen fremme.
Våre digitale verktøy og appene vi omgir oss med er designet for å gjøre oss avhengige. Som Netflix sier det; søvn er vår viktigste konkurrent.
Og mange er blitt avhengige av bekreftelse via sosiale medier. Vi sjekker viljeløst hvor mange som har «likt» våre poster. En bedre middag har ikke vært vellykket før den er dokumentert og postet; «se hvor fint vi har det!». Vi iscenesetter våre liv. Som en venn sa det; på Facebook ser parforholdet aldri bedre ut enn rett før en skilsmisse.
Den siste tiden er det heldigvis blitt mer debatt om mobilbruk – og da særlig blant unge. En lærer fortalte nylig om funn fra hans egne elever. Gjennomsnittlig mobilbruk lå på rundt 45 timer i uken. Over 6 timer per dag! Hva gjør denne mobilbruken med oss, med de unge?
Noe vet vi. Sosiale medier gir bekreftelse, men også det motsatte. Psykiske lidelser, utestengelse, digital mobbing og svekket konsentrasjonsevne er noen av sideeffektene. Barn utsettes for innhold som er tilpasset voksne. Sprittaxien, langeren på hjørnet, pedofile – alle finnes på sosiale medier.
Barn ned i åtte-ti års alder tar nakenbilder av seg selv og selger dem på Snapchat, Uten at foreldrene oppdager noe som helst.
NRK publiserte nylig en tankevekkende artikkel om unge treningsglade gutters sårbarhet i møte med TikToks algoritmer. Gutter ned i niårsalderen, som raskt ledes mot proteinshaker og anabole steroider – og megareksi.
Det er altså flere utfordringer med TikTok enn at dataene sendes til Kina.
Noen vil innvende at det er mye bra med sosiale medier. Og det er det utvilsomt.
Spørsmålet er om barn ned i sju-åtteårsalderen er klare for den verden de møter i sosiale medier? Om det er positivt at mange barn tilbringer over 6 timer på mobilen hver dag? Om den viljeløse scrollingen tilfører mer enn den tar fra dem? Om innholdet beriker deres liv eller stjeler deres tid?
Jeg er i utgangspunktet liberal. Men barns selvregulering av mobilbruk og sosiale medier fungerer ikke i praksis. Foreldre klarer heller ikke å enes om en fornuftig vei. Når noen begynner, blir det for vanskelig å holde igjen. Å være den ene som sier nei, når de andre sier ja.
For noen år siden uttalte jeg at ingen barn trenger smarttelefon. Jeg fikk ingen applaus av mine barn for det utspillet. Behovet for telefon er utløst av foreldrenes trang til å komme i kontakt med sine barn.
Mine to eldste barn har begge hatt Nokia-telefon, men i møte med realitetene måtte jeg krype til korset. Når det sosiale livet organiseres på WhatsApp, nytter det ikke med Nokia-telefon. Og da de fleste migrerte over til Snapchat, sto også det prinsippet i brann. Jeg er ikke alene om stå i disse dilemmaene.
Tiden er derfor kommet for å snakke om reguleringer.
For det første bør det være åpenbart at skoletiden og friminuttene skal være mobilfri sone. Om det reguleres av skolen, kommunen eller staten er underordnet. Det er ingen grunn til at mobilen skal være fremme i timen eller i skoletiden.
For det andre bør det settes en høyere aldersgrense for bruk av sosiale medier, og krav om registrering og innlogging med BankID eller tilsvarende løsninger. I dag er aldersgrensen gjerne 13 år, men det er enkelt å lyve på alderen for å opprette en slik konto.
La oss heve aldersgrensen til 16 år, og innføre reell aldersverifisering. Med reell personkontroll blir det også umulig for norske brukere å opprette falske kontoer.
For det tredje: Vi voksne må bli bedre rollemodeller. Det kan ikke reguleres, men det må starte med en erkjennelse:
Vi er avhengige av mobilen, og noen av oss også av sosiale medier. Jeg slettet min personlige Facebookprofil i 2012. Det er fullt mulig å leve et godt liv uten.
Gjør vi dette, så er vi kanskje på sporet av den tapte tid.
Den tiden vi aldri får igjen.
