De er noen tøffinger, norske sjøfugler. I nabokrangel med avgrunnen under seg, eller gjemt i mørke huler om sommeren, avhengig av det havet til enhver tid måtte tilby av mat. Om vinteren ute på åpent hav, i storm og kuling.
Høyt henger de, og når de sitter, klamrer de seg fast sammen på fjellhyller i en minimalistisk verden hvor det knapt er plass til egg og unger. Men også som arter balanserer lomvi, lunde, krykkje og andre på kanten av stupet.
Millioner av truede fugler
NRK sender for tiden en strøm av bilder fra mange kameraer i fuglefjellet Hornøya i Vardø. Mer levende bilder er det knapt mulig å få til: Et fuglefjell bugnende og myldrende av liv og sjøfugler. Sjøfugler som reproduserer og får skjønne små. Selv den mest bekymrede nordmann sover ekstra tungt etter å ha sett smilende lunder se utover det uendelige havet. Eller «havrommet», som en del politikere liker å kalle det, og mener det er klart til «møblering» med mer oljeboring, skipsfart og fiskeoppdrett. Fortsatt hekker det jo flere millioner par sjøfugler i Norge.
Men det som nå er millioner, var tidligere titalls millioner. Mangfoldige trusler fra fiskerier, klimaendringer, fremmede arter, ferdsel og industri har utradert flere fuglebestander. Kortsiktig profitt settes foran langsiktig bevaring av naturmangfoldet.
Hornøya er ikke tilfeldig valgt som lokasjon for tv-sendingene. Plassert helt øst i Norge er fuglefjellet her ute ikonisk, og utvalget av sjøfugler på begrenset areal er imponerende. Kanskje like viktig – på Hornøya får sjøfuglene fortsatt frem unger. Fortsatt vandrer stimer med lodde, sild og annen næringsrik kost forbi i ungeperioden, og sikrer neste generasjon.
Tragedier
Slik er det ikke alle andre steder. På Røst i Lofoten har ikke lundene fått frem unger på ti år, og bestanden er nå nede i under 300.000 par. Kontrastene mot 1,5 millioner par for noen tiår siden er enorme.
Hadde TV-kameraene invadert lundens private sfære på Røst, eller på Runde i Møre og Romsdal, hadde vi mest sannsynlig sett et tragisk familiedrama. Unger som ligger og sulter. Foreldre som gir opp, vinker farvel og unnskylder seg med: «Jeg prøvde. Nå må jeg passe min egen overlevelse» og vender nebbet mot vest, utover havet. Bedre lykke til neste år.
Det er variasjon, både mellom områder, ulike sjøfuglarter og forskjellige trusler. Men bildet i bredformat er HD-klart: sjøfuglene sliter. Når nedgangen har vart over flere tiår, burde vi alle være bekymret. Sjøfuglene er gode indikatorer på hvordan det står til med økosystemene i havet. Uår er helt normalt, men ikke dette.
At mange sjøfugler kan bli gamle, lunden 30 år eller mer, er en god kompensasjon for de ustabile miljøforholdene de normalt er prisgitt. Hekkingen skal ikke lykkes hvert år. Men suksess år om annet må sjøfuglene ha!
Verst står det til med lomvien, som har fått sine bestander i Norskehavet redusert med 99 prosent, og «bare» 90 prosent i Barentshavet. Krykkjebestanden er redusert med nesten 80 prosent på 20 år. På rødlista står også alke, polarlomvi, teist og havhest, samt kjære kystfugler som fiskemåke og makrellterne. Sjøfuglkrisen rammer bredt!
Lundefuglen er blant artene som er rødlistet, og bestanden stuper. På Røst var det tidligere flere millioner par. Nå er det bare noen hundretusener igjen, og fuglene har ikke fått fram unger på ti år, skriver kronikkforfatterne.
Foto: Trond Berg / NRKViktige tiltak mot utryddelse
Vi må få et kritisk blikk på forvaltning av fiskebestandene som sjøfuglene er så avhengig av, det må bli handling mot forsøpling og forurensning, den uønskede minken må elimineres, og bifangsten av sjøfugler i fiskeriene må reduseres.
Begrensningen av voksendødelighet er spesielt viktig, da dette er det kortet de fleste sjøfuglene har satset gjennom evolusjonen. Det er deres trumfkort, deres sikkerhet. Å begrense ytterligere oppvarming og forsuring av havet er også elementært, og ytterligere «møblering» av havet med oljeinstallasjoner må stoppe – både av hensyn til klimaet og for naturen.
Antall sjøfugler har vært dalende hele tiden etter 1960, men ikke stupende. Det er antallene nå. Bare siden 2005 er antallet sjøfugler på Fastlands-Norge redusert med 30 prosent. Ved fjorårets revisjon av rødlista, oversikten over nær trua og trua arter i Norge, kom hele 13 arter sjøfugler med på grunn av vedvarende tilbakegang.
Følg debatten: og
Ikke helt håpløst
Så vil sjøfuglene klare seg, når alt kommer til alt? Vi håper det! Mange bestander er allerede nesten utradert, men rester kan overleve, og forhåpentligvis øke igjen hvis fiskelykke og annen lykke snur. Heldigvis har flere av disse artene en nokså vid utbredelse, og situasjonen er ikke like mørk alle steder, hele tiden.
Det betyr at det er håp. Men Norge huser 25 prosent av de nordøstatlantiske bestandene, og må ta sitt ansvar i arbeidet med å sikre overlevelsen. Vi må gjøre mer enn å håpe!
Norsk Ornitologisk Forening og Sabima har vært blant pådriverne for en handlingsplan for sjøfugler. Det var derfor boblevann i glassene da Stortinget i mai enstemmig vedtok nettopp det. Selv om forskerne er forsiktige med å trekke konklusjoner og tegne tydelige fiendebilder i den komplekse situasjonen sjøfuglene står midt oppi, må det tas tak i alle truslene mot sjøfuglene.
Vi ser frem til at regjeringen får fortgang i dette arbeidet.
For sjøfuglene haster det!
Se sjøfuglene på Hornøya direkte på NRK Nett-TV:
