USA ramlet ikke over det fiskale stupet – fiscal cliff – som noen fryktet. På forhånd var det ventet at Kongressen ville komme frem til en begrenset avtale som skjøv en god del av problemene foran seg. Det ble også resultatet, selv om enigheten på skattesiden ble bredere enn jeg hadde forventet, samtidig som det praktisk talt ikke ble foretatt noen kutt. Washington Post har en grei oppsummering av avtalen.
LES OGSÅ: Ny budsjettavtale vedtatt
Inntektsskatten opp for de rikeste
Obama har vunnet kampen om skatten for de rikeste. Støttet av et ganske klart flertall i meningsmålingene, fant republikanerne ut at de ikke kunne motsette seg dette, og selv skattehauken Grover Norquist velsignet en økning på toppen.
Men Obama vant ikke knusende. Han ønsket at alle med inntekt over $200.000/250.000 skulle betale 39,6 prosent, slik de gjorde under Clinton, mot 35 prosent nå. Republikanerne lyktes med å flytte grensen til $450.000 for ektepar, og $400.000 for enslige. Dette kan delvis ses som en inflasjonsjustering, men bare delvis. Fradragsmulighetene reduseres imidlertid for dem over $250.000, slik at Obama har et fikenblad når han skal forklare at han har gjennomført sitt løfte.
Republikanerne trøster seg med at til gjengjeld er Bushs skattelettelser nå gjort permanente for alle under denne grensen. Kongressen behøver altså ikke lenger gjøre et aktivt vedtak for å forlenge dem, slik situasjonen har vært de senere årene, der lettelsene har hatt en utløpsdato. Permanent betyr selvsagt ikke at skattene aldri kan endres, men det ligger altså en viktig forskjell i hva som ligger i bånn. Bushs skatteletter for de aller fleste amerikanere er nå akseptert av demokratene, skriver National Journal. Samtidig blir det enda vanskeligere for republikanerne å påstå at de kjemper for middelklassen når grensen er flyttet høyere.
Min vurdering er at selv om begge parter vil forsøke å gjøre endringer i inntektsskatten fremover, er dette kompromisset relativt stabilt. Det ligger ingen stor velgerappell i å senke skatten igjen for dem med høyest inntekt, og trolig ikke i ytterligere økninger for dem. Legger vi til delstatenes inntektsskatt, de aller fleste stater har en slik, er marginalskatten på inntekt i USA nå omtrent som i Norge, selv om det høyeste trinnet slår inn på et vesentlig høyere nivå.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Andre skatter for «de rike»
Skattene på kapitalinntekter øker fra 15 prosent til 20 prosent over $400.00/450.000 – høyere enn under Bush, men lavere enn under Clinton. I tillegg kommer 3,8 prosent på inntekter over $250.000 som er en del av finansieringen av Obamacare.
Bedriftsbeskatningen, som er relativt høy i USA, er ikke en del av kompromisset, men her kan det komme en reform senere. Begge partier ønsker å senke satsene og fjerne fradrag, men det er uenighet om nivået.
Arveavgiften er uvanlig høy i USA, for dem som etterlater seg mer enn det høye bunnfradraget. Jeg har latt meg fortelle at det også er rike muligheter til å planlegge seg ut av det verste. Satsen var hele 55 prosent under Clinton, redusert til 35 prosent under Bush og nå økt til 40 prosent. Den store økningen i bunnfradraget under Bush beholdes stort sett, er nå $5 millioner (det dobbelte for ektepar), og skal fremover inflasjonsjusteres. Her kan republikanerne derfor være noenlunde fornøyd, selv om de egentlig vil avvikle hele arveavgiften, som de kaller «dødsskatten».
LES OGSÅ: 2013 blir Ernas store år
Trygdeavgiften opp
Som et stimulanstiltak ble den delen av trygdeavgiften som arbeidstakeren betaler satt ned med 2 prosentpoeng til 4,2 prosent i 2010. Denne midlertidige lettelsen fjernes nå. Dette var ventet, siden arbeidsmarkedet og økonomien er i bedring. Derfor er det et faktum at skattene for de aller fleste amerikanere øker fra nyttår.
På den annen side forlenges arbeidsledighetstrygden med ytterligere ett år. I USA betales arbeidsledighetstrygd i de fleste stater bare de første 26 ukene, men når arbeidsmarkedet er særlig vanskelig, trer gjerne føderale myndigheter inn og forlenger denne perioden. Dersom arbeidsmarkedet forsetter å bli bedre, er det rimelig å forvente at denne midlertidige forlengelsen fjernes fra 2014.
Kuttene utsatt
Budsjettavtalen inneholder praktisk talt ikke utgiftskutt, og de såkalte «automatiske kuttene» som man i 2011 ble enige om skulle tre i kraft fra 1. januar, viste seg å ikke være automatiske likevel. Ingen bør være overrasket over det. Kongressen og Det hvite hus har vist stort talent i å «sparke boksen videre nedover gata», som amerikanerne sier.
Obama fikk altså langt mindre i skatteøkninger enn han krevde, og uten utgiftskutt av noen betydning er USA fremdeles langt unna et bærekraftig budsjettunderskudd.
Kuttene er utsatt i to måneder. President Obama ville ha opphevet ordningen med at Kongressen setter et tak på hvor mye gjeld staten kan ta opp, men republikanerne sa naturlig nok nei, siden dette er et viktig forhandlingskort for dem. De kan stille betingelser for å gå med på å heve taket, noe som passer republikanerne ekstra godt, siden det er dette partiet som snakker mest om behovet for å holde underskuddet nede. (At republikanerne ikke har vært særlig flinke til dette når de har hatt makten, er en annen sak).
Gjeldstaket er allerede teknisk sett nådd, men Obama-administrasjonen har noen knep tilgjengelig som gir dem et par ekstra måneder. Men i starten av mars må noe skje, og hevingen av gjeldstaket og behandlingen av de automatiske kuttene vil skje samtidig.
Republikanerne har bedre kort
Utgangspunktet for denne runden er et annet enn det har vært. Opinionen har støttet skatteøkninger for dem med høye inntekter. Det har de fått. Og nå vil det bli helt klart at dette langt fra er nok til å tette budsjetthullet. Opinionen støtter også budsjettkutt, og her har republikanerne i utgangspunktet bedre kort på hånden.
Problemet, både for republikanere og for USA som sådan, er at opinionens støtte til kutt svekkes betydelig når de konkretiseres. Det er gjerne ”de andre” som skal rammes av kuttene, akkurat som det er ”de rike” som skal betale mer skatt.
Republikanerne, særlig under Paul Ryan, har gått i front når det gjelder innsparinger innen Medicare, Medicaid og Social Security, de store offentlige helse- og pensjonssystemene. Nå blir det spennende å se om de står fast på dette, og om demokratene vil komme dem i møte. Obamas og demokratenes kuttforslag har så langt stort sett vært bare luft, utover at de vil kutte noen skattefradrag.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Jeg skrev i august om hvordan Ryan modererte sin kuttprofil etter at han ble Romneys visepresidentkandidat. Men siden den gang har det dukket opp et nytt forslag som Obama antakelig vil støtte, nemlig en endring i hvordan inflasjonsjusteringen av pensjonene skal foregå. Det kan bli vedtatt, og vil gi betydelige innsparinger over tid.
I neste budsjettrunde vil vi også få se mer av posisjoneringen i det republikanske partiet foran 2016. Ryan stemte for budsjettavtalen, mens republikanernes favoritt i mine øyne, Marco Rubio stemte imot, sammen med senator Rand Paul. Majoritetslederen i Huset, Eric Cantor, stemte også imot, på grunn av de manglende utgiftskuttene. Det kan ses på som en posisjonering for å overta etter speaker John Boehner, som er svekket etter budsjettforhandlingene.
Bare fem republikanske senatorer stemte mot avtalen, men hele to av tre av deres kongressrepresentanter. Det er et signal om at de vil stå hardt på i neste runde.
