På jobb med gråten i halsen

Sykefravær på grunn av sosiale forhold er hyppig forekommende. Nå er det SV-politiker Karin Andersen som forteller om sin sykmelding i forbindelse med skilsmisse. Mange andre offentlig kjente personer er blitt sykmeldte på avisenes forsider etter påkjenninger og belastninger av politisk, yrkesmessig eller sosial karakter.

Det kan være trusler, konkurser, kriminell atferd, ydmykelser eller personkonflikter. Ingen i det offisielle Norge har reagert på dette, inntil i går, da både arbeids- og sosialpolitisk talsmann i Frp, Erlend Wiborg, og leder i Spekter, Anne Kari Bratten var skeptiske til ideen. Men i det store og det hele tror jeg at de med myndighet aksepterer at personer som reelt er arbeidsuføre, kan få sykmelding, selv om det ikke er en typisk sykdom som er årsaken.

Vi skjønner alle at det er mulig å bli arbeidsufør uten å være syk. De fleste vil også skjønne at det kan være farlig å slippe til denne gruppen på arbeidsplassen. Hvem vil være passasjer på et fly der flygeren bare tenker på at han vil hevne seg, kanskje ved å skade seg selv, fordi kona har vært utro? Den flygeren bør holde seg på bakken, han er arbeidsufør, men hvilken sykdom lider han av?

Slike eksempler finnes det svært mange av. Etter 22. juli-angrepene var det svært mange som ble sykmeldt fordi de hadde vonde opplevelser i nær familie. Hvilken sykdom var det? Skulle ikke disse sykmeldes?

Den legen som forsøker å nekte sykmeldinger i slike tilfeller, risikerer mye. Både ansvaret dersom «pasienten» skader seg selv eller andre, men i alle fall å miste en rekke pasienter som finner avgjørelsen og vurderingen urimelig og skifter til annen lege som vil gi sykmelding. Ingen vil forsvare en slik praksis.

Hvitvasking av diagnoser

Dagens løsning på dette dilemmaet er å sykmelde for det symptomet som ligger nærmest. Det er fullt mulig å sykmelde på grunn av søvnløshet. Det kan sykmeldes pga angst eller uspesifikke psykiske plager eller kraftige reaksjoner på en vanskelig situasjon. Det gis svært mange slike sykmeldinger.

I tidligere tider, for 20–30 år siden, var nok tendensen større til at folk i slike livskriser fikk kroppslige plager. Ikke rent få sykmeldinger for vond rygg opp gjennom tidene har hatt slike årsaker. Nå vet «alle» at det er galt å gi sykmelding for vond rygg, og dermed har vi sett en voldsom økning i sykmelding pga lette psykiske plager.

Dette er så omfattende at mange tror vi har en epidemi av psykisk sykelighet i landet. Mye av psykiatri-epidemien kan forklares med normale reaksjoner på alminnelige livshendelser. Det er forferdelig trist at et helt helsevesen skal gires opp på behandling av lette psykiske lidelser når problemet kanskje er et annet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Jobben kan være et fristed

Noe av løsningen ligger muligens i arbeidslivet. Men svært mange sykemeldinger i arbeidslivet skyldes en konflikt med den arbeidslederen som i så fall skulle løse problemet. Det er ikke rimelig å kreve at en arbeidstaker skal forsøke å nærme seg en sjef som oppleves som årsaken til «sykdommen» for å be om fravær fra jobb nettopp pga vedkommende selv.

Bedriftshelsetjenesten kunne nok løst noe, men personene som bærer på problemet henvender seg ikke dit, og det av forståelige grunner. Muligens kan endringer i organiseringen av tjenesten bidra til å løse noen problemer.

Det som har sin årsak i den private sfære er verre. De fleste har nok med å holde ut vanskene hjemme, om de ikke skal involvere arbeidsgiver også i elendigheten. Ofte kan det være at jobben er et fristed som gir krefter til å holde ut hjemme. Når det topper seg, er ikke løsningen å ta vanskene med på jobben. Helsevesenet velges som løsning. Det går ofte veldig bra.

Hva kan gjøres?

Dersom samfunnet mener at de som med hederlig grunn er arbeidsuføre, men ikke syke, skal ha lønn under fravær fra jobb, må det tillates at sykmelding gis for det som er årsaken. Arbeidskonflikt, skilsmisse, premature barnebarn, kort sagt: sosiale vansker. Dersom samfunnet virkelig mener at slike forhold ikke gir rett til sykmelding, så får man dagens tilstander. Løsningen på et antatt for høyt sykefravær går ikke gjennom å innføre ulønnet permisjon pga livskriser eller å presse folk på jobb med gråten i halsen.

Det har vært hevdet at dette vil øke sykefraværet. Jeg tror tvert imot. Når de som skal ta tak i saken vet hva det er og ikke blir lurt av hvitvaskede psykiatridiagnoser, er det lettere å gå rett på saken. I slike tilfeller ville NAV ha bedre grunnlag for å kreve at riktige tiltak ble raskt iverksatt.

Det er ikke overraskende at slike tiltak ikke har påviselig effekt. Det tok 20–30 år før vi fikk orden på ryggepidemien. Det ville være leit om det skulle gå like lang tid før psykiatriepidemien ble avblåst. Hvis den blir avblåst på samme måte som ryggepidemien, uten å løse det grunnleggende problem, nemlig konfliktene, vil vi få en ny epidemi. Jeg tror den i så fall vil hete ME eller borreliose.