Etter at ad-hoc tribunalet avga sin dom om Sør-Kina-havet 12. juli, har dette temaet fått en del oppmerksomhet i Norge. Mange har spurt seg selv: Hva er opphavet til konflikten om Sør-Kina-havet? Hvorfor aksepterer ikke Kina den såkalte «internasjonale dommen»?
I virkeligheten er det Kina som er offer for dommen. Det er derfor nødvendig for oss å rydde opp i fakta og fortelle sannheten.
Plassert i historien
Nanhai Zhudao (øyene i Sør-Kina-havet) er Kinas iboende territorium og har i over 2000 år blitt brukt av kinesere. Det var Kina som oppdaget, navnga, utforsket og brukte Nanhai Zhudao og dets tilhørende hav først. Det var også vi som først utøvde suverenitet og jurisdiksjon over disse øyene, kontinuerlig og effektivt. Kinas suverenitet over Nanhai Zhudao er plassert i historien og lovgivingen.
I tillegg til de historiske fakta viser mange utenlandske dokumenter, fra blant annet Storbritannia, Frankrike, Japan og USA, at det i en lang periode kun var kinesere som bodde og jobbet på Nansha Qundao (Nansha Islands, en del av Nanhai Zhudao).
Øyene tilhører Kina
På 1930- og 1940-tallet invaderte og okkuperte Japan og andre land noen av øyene og revene av Nansha Qundao. Etter 2. verdenskrig gjenvant Kina suvereniteten over Sør-Kina-havets øyer.
De fleste land og internasjonale organisasjoner har lenge anerkjent Nanhai Zhudao som en del av Kinas territorium. Leksikon, årbøker og kart, publisert i de fleste land, viser at disse øyene tilhører Kina.
Filippinenes ulovlige okkupasjon
Kina og Filippinene hadde ingen konflikter om territorielle eller maritime avgrensinger frem til 1970-årene. Men så begynte Filippinenes ulovlige invasjon og okkupasjon av noen av øyene og revene av Nansha Qundao. De fabrikkerte ulike unnskyldninger for å forsvare handlingene sine.
Kina motsetter seg bestemt Filippinenes invasjon og ulovlige okkupasjon av de kinesiske øyene og revene. Vi motsetter oss også bestemt hvordan Filippinene har innført sine egne krav for å tråkke på Kinas rettigheter og interesser i havområder som er under kinesisk jurisdiksjon.
- Les også: Dom avviser Kinas krav i Sør-Kinahavet
For å beholde et fortsatt fredelig og stabilt Sør-Kina-hav, har Kina utøvd stor beherskelse og gjort utrettelige forsøk på å fredelig løse konflikten med Filippinene. Sammen ble de to landene enige om å behandle havområdekonflikter gjennom forhandlinger og samtaler, noe som gjentatte ganger har blitt bekreftet i bilaterale dokumenter. Kina og Filippinene har også forpliktet seg til å løse lignende konflikter gjennom forhandlinger og samtaler. I 2002 underskrev Kina og medlemslandene i ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) en erklæring som tok for seg oppførselen til partene i Sør-Kina-havet.
Avtaler skal holdes
Til tross for fakta har den tidligere regjeringen til Filippinene, manipulert av visse krefter fra utenfor regionen, på egen hånd initiert den såkalte høringen og dommen om Sør-Kina-havet, uten tillatelse fra den andre part. Det er tydelig hvem som lagde trøbbel i Sør-Kina-havet.
At Kina ikke godkjenner dommen om Sør-Kina-havet er både rett og rimelig. For det første: Ved å initiere en høring på egen hånd, har Filippinene gått imot den gjeldende avtalen med Kina om å løse konflikten gjennom bilaterale forhandlinger. Pacta sunt servanda (kjent latinsk uttrykk som betyr at avtaler skal holdes, red.anm.). Denne grunnleggende normen i internasjonal jus må noteres.
For det andre: Filippinene har krenket Kinas rett til å velge midler til konfliktløsning selv, som et fullverdig medlem av UNCLOS, Havrettskonvensjonen. Fordi Kina og Filippinene har tatt et utvetydig valg om å løse konflikten gjennom forhandlinger, gjelder ikke de obligatoriske prosedyrene for konfliktløsning i UNCLOS.
Misbruk av prosedyrer
For det tredje har Filippinene misbrukt prosedyrene for konfliktløsning i UNCLOS. I 2006, med medhold i artikkel 298 i Havrettskonvensjonen, gjorde Kina en unntakserklæring fra de obligatoriske UNCLOS-prosedyrene om konfliktløsning. Unntakserklæringen gjaldt maritim avgrensning, historiske bukter eller titler og militær og juridisk håndhevelse.
Slike erklæringer, signert av cirka 30 stater, inkludert Kina og Norge, er en integrert del av UNCLOS konfliktløsningsmekanismer. Ved å kamuflere dette, har Filippinene med overlegg omgått Kinas unntakserklæring, samt begrensningen som sier at territorielle landkonflikter ikke er et tema for UNCLOS. Slik har Filippinene, på egen hånd, initiert dommen. Denne type oppførsel er misbruk av UNCLOS prosedyrer for konfliktløsning.
Rettferdighetens stemmer
Derfor utfordrer dommen som er gitt av ad-hoc tribunalet normene i internasjonal jus, inkludert respekt for suverenitet og territoriell integritet. Den undergraver også hele havrettssystemet. Etableringen av ad-hoc tribunalet har ingen legitimitet og domstolen har ingen jurisdiksjon over saken. Bak dommen ligger ad-hoc tribunalets tydelige ønske om å skaffe seg mer makt og ultra vires (jurisdiksjon utenfor sin egen kompetanse). Derfor har denne dommen ingen effekt.
Flere og flere land, samt juseksperter, har uttrykt bekymring og tvil om saken. Over 60 land har offentlig uttrykt forståelse og støtte til Kinas posisjon. Dette er rettferdighetens stemmer som det internasjonale samfunnet bør lytte til.
Vinn-vinn-situasjon er mulig
Fram til nå har Kina signert grensetraktater med 12 av 14 naboland, med opptegnelsen av over 20.000 kilometer grenselinjer gjennom forhandlinger. I 2000 fullførte Kina og Vietnam maritime avgrensing av Beibugulfen.
Vi ønsker å gjøre Sør-Kina-havet til et hav av fred, samarbeid og rikdom. Så lenge territorielle konflikter og havgrenser avgjøres gjennom forhandlinger og samtaler, og tvister blir håndtert gjennom etablering og forbedring av regler og mekanismer, er det mulig å oppnå en gjensidig og gunstig vinn-vinn-situasjon.
Teksten er oversatt av Ytring-redaksjonen.
Følg debatten: og
