Det er mye venting i krig. En gang, på en av de mange militære flyplassene og basene USA brukte i og rundt Irak, kom en eldre mann bort til meg. Han het John og sa han hadde en bok han gjerne ville at jeg skulle få. Det var en forseggjort bildebok om terrorangrepet 11. september og hva det gjorde med New York.
John ville hjelpe, bidra, gjøre noe for landet sitt etter terrorangrepet, og gjorde som mange andre: Vervet seg til hæren. Enten da USA gikk inn i Afghanistan i 2001, eller da landet invaderte Irak i 2003.
USA var angrepet. De ville stille opp. John ble sendt til Irak.
Men hva hadde Irak med terrorangrepet i 2001 å gjøre, spurte jeg, men fikk egentlig ikke noe ordentlig svar.
Krigen mot terror
Mange av dem som var i New York og Washington D.C. den dagen flyene krasjet inn i World Trade Center og Pentagon, beskriver himmelen som eksepsjonelt klar og blå.
Det har også en overført betydning.
Ingen var forberedt på at noe slikt kunne skje, ingen var forberedt på at USA kunne rammes på denne måten. Ødeleggelsene var enorme.
Det er fortsatt det verste terrorangrepet i historien. Sjokket og reaksjonene deretter. Fra én dag til den neste ble hele USAs mektige statsapparat giret om til å slåss mot en ny fiende. Krigen mot islamisme og terror var i gang.
Verden av i går
Det er verdt å huske på hvordan verden så ut den 10. september 2001. Da hadde George W. Bush vært amerikansk president i litt over et halvt år, etter et omstridt presidentvalg som endte i rettssystemet.
USA var verdens desidert mektigste nasjon og uten rivaler. Landet hadde vunnet den kalde krigen. Russland var i kaos og hadde akkurat fått en ny leder i Vladimir Putin. Kinas økonomi var så vidt større enn den italienske.
For dem som ville se, var tegnene der. Den amerikanske ambassaden i Nairobi ble rammet av et terrorangrep i 1998, World Trade Center ble rammet av en bombe på parkeringsplassen allerede i 1993.
Men islamistisk terror var fortsatt bare en del av det større trusselbildet, ikke selve hovedfienden, slik den ble dagen etter.
Invasjonene
Det ble raskt klart at terrornettverket Al Qaida stod bak terrorangrepet 11. september 2001, og at de hadde sin base i det sentral-asiatiske landet Afghanistan. Fram til nå hadde landet først og fremst fått oppmerksomhet på grunn av de hårreisende menneskerettighetsbruddene som ble begått av Taliban, som da kontrollerte Afghanistan.
USA mobiliserte en internasjonal koalisjon og krigen gikk godt. Taliban ble fordrevet fra makten, Al Qaida og deres fremmedkrigere ble enten drept eller drevet i skjul. Skåret i suksessen på slagmarken var at hjernen bak angrepet, saudiaraberen Osama bin Laden, klarte å flykte.
Det skulle ikke stoppe der. For president Bush hadde samlet en krets med rådgivere rundt seg som hadde langt større planer. De ønsket å endre hele verden i et amerikansk bilde. De ble kalt ny-konservative og ønsket å bruke militæret til regimeendring også andre steder i Midtøsten. Terrorangrepet ga dem handlingsrom, og Irak, som da var under kontroll av Saddam Hussein, ble et nytt mål.
Med påstander – som senere viste seg feilaktige – om at Irak produserte masseødeleggelsesvåpen og at Irak hadde tette bånd til al-Qaida, gikk USA til krig igjen, to år etter terrorangrepet. Denne gangen gikk de inn uten FN-vedtak og kun med en håndfull allierte, inkludert Storbritannia.
Også her gikk krigen bra i begynnelsen. Amerikanske styrker og deres allierte tok hovedstaden Bagdad etter en stormkrig, og noen måneder etter ble Saddam Hussein tatt til fange.
Problemene
Det var etterpå det begynte å bli vanskelig, og det var da krigen hadde blitt komplisert at jeg traff John med fotoboken. USA skulle bygge opp en ny stat i Irak, men skaffet seg hele tiden flere fiender og ble angrepet av militsgrupper fra alle hold. Amerikanerne tapte mange soldater hver eneste dag.
Det moralske og juridiske grunnlaget for krigen i Irak var omstridt fra begynnelsen av, men da månedene og årene gikk uten at de fant noe bevis for at Irak produserte masseødeleggelsesvåpen, ble selv invasjonens mest ihuga forsvarere usikre.
John var egentlig tannlege og var redd for å dø i krigen. Jeg traff ham på en base i Kuwait. Han sa han ikke var helt sikker på hva Irak hadde hatt med terrorangrepene 11. september å gjøre, men snakket mye om Saddam Hussein og sønnene hans, og hvor grusomme de hadde vært. Han sammenlignet dem med Caligula, den gale romerske keiseren. Gitt det vaklende grunnlaget for invasjonen, er det ikke så rart at John ikke kunne svare skikkelig.
Slutten
USA trakk seg ut av Irak noen år etterpå under daværende president Barack Obama, men vendte tilbake i 2014 for å slå ned Den islamske staten, en terrorgruppe som truet med å ta hele landet og som gjennomførte store terrorangrep i Europa. Kjernen i denne gruppa var etablert i et amerikansk fengsel etter invasjonen av Irak.
Og nå, på sensommeren i 2021, trakk de seg ut av Afghanistan og overlot landet på ny til Taliban. Under evakueringen gikk en selvmordsbomber til angrep i kaoset rundt flyplassen i Kabul og drepte over hundre afghanere og tretten amerikanske soldater.
Innenriksministeren i den nye regjeringen Taliban presenterte på tirsdag er Sirajuddin Haqqani, en mann som antas å ha tette bånd til Al Qaida og som FBI har utlovet 5 millioner dollar i dusør for.
Ingen suksess
Det er vanskelig å se at krigen mot terror har vært en suksess. At verden de siste 20 årene ikke har opplevd et like omfattende angrep som det som fant sted 11. september 2001, handler antakelig vel så mye om sikkerhetstiltak og overvåking enn militære aksjoner.
Over tre tusen mennesker ble drept i terrorangrepet. Titusener av mennesker har mistet livene sine i krigene og uroen som fulgte, og for oss alle ble verden et mer brutalt sted å være etter den septemberdagen for 20 år siden.
Jeg vet ikke om John overlevde Irak-krigen. Boka han ga meg, har jeg beholdt.
Jeg klarer ikke å kvitte meg med den, kanskje fordi så mye av vår verden fortsatt defineres ut fra de tragiske hendelsene, men også fordi boka symboliserer mye av det som har gått galt etterpå.
