Like velkjent som at tid er penger er det vel at kunnskap er makt. Kanskje er uttrykket så utbredt at vi ikke tenker på hvilke maktstrukturer som ligger til grunn når kunnskap innhentes om oss og vårt adferdsmønster. I det minste er det deler av den offentlige debatten som kunne hatt godt av å se hen til slik enkel folkevisdom.
For vi lever i en tid hvor informasjon, altså kunnskap, blir viktigere og viktigere. Store selskaper som Facebook og Google selger dine personopplysninger til sine annonsører, mens politi og etterretningstjenester lagrer informasjon og ber om utvidet fullmakt til å overvåke. Dessuten er datalagringsdirektivet vedtatt, og det er kun et spørsmål om tid (og penger) før det blir forsøkt implementert i lovverket vårt.
Høyden av avmakt
Hvis kunnskap er makt, så er den manglende mulighet til å trekke seg tilbake til sin egen private sfære kanskje høyden av avmakt. Hvem vil vel leve i et samfunn der staten og ordensmaktene mener de har et behov for å til enhver tid føre oppsyn med sine borgere? Det er ikke med dette meningen å male dystopiske bilder av et 1984-aktig samfunn. Dit tror jeg ikke vi kommer, og jeg tror heller ikke debatten er tjent med at slike bilder klistres på de som ønsker mer overvåkning og datalagring.
Det ligger nemlig gode hensikter bak de fleste politiske forslag, også de som kan oppleves som krenkende, eller som til og med kanskje bryter med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser. Ingen ønsker 1984, ikke engang de som ville endt opp som storebror. Problemet er nok heller at man har låst seg fast i tankegangen om at de som ikke har noe å skjule ikke trenger å bekymre seg for overvåkning. Det er tilgivelig å innta en slik holdning, men vi kan ikke som samfunn akseptere den.
Det er en tankegang som ikke tar høyde for nettopp det at kunnskap er makt. En tro på at overvåkning kun er skadelig for de personene som blir tatt på fersk gjerning i å gjøre noe de ikke burde ha gjort. De fleste av oss har ingen behov for å skjule hvem vi ringer til, ingen ting å frykte av at politiet vet hvor vi befinner oss. Det er ikke der skoen trykker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tillit må være gjensidig
Våre politikere liker å fortelle oss at Norge er verdens beste land å bo i, og ikke så rent sjeldent blir den høye graden av tillit både borgerne imellom og mellom innbyggere og styresmakter trukket frem som et eksempel på hvorfor vi har det så godt her i landet. Det er derfor trist at de samme politikerne ikke forstår at deres egne forslag vil bidra til å rive ned denne tilliten. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men i de fleste tillitsforhold må tilliten være gjensidig. Det er vanskelig å ha tillit til en stat som med alle sine handlinger kommuniserer at de ikke har tillit til deg.
Og igjen kommer vi tilbake til at kunnskap er makt. Ikke bare makten til å finne noen gjennom deres mobiltelefon, men makten over borgernes tenke- og levemåte. Datalagring og overvåkning er ikke bare innhenting av uskyldig informasjon, det er makten til å fortelle landets borgere: «Vi følger med. Vi ser deg. Vi vet hvor du er».
«Vi har makt over deg».
Hva med Facebook?
Da regjeringens stortingsmelding om personvern (St. meld. nr. 17 (2006-2007) ble fremlagt for noen år siden virket det som om regjeringa ville ta retten til privatliv på alvor. De overnevnte maktstrukturene ble anerkjent, og departementet gikk til og med så langt at de mente det kunne «hevdast at personvern er en føresetnad for velfungerande demokratiske samfunn».
Mye har skjedd siden da. Ikke bare fra statens side, men også i hvordan vi selv distribuerer våre personopplysninger. Og dette vet overvåkningsforkjemperne å utnytte. «Hvis du kan fortelle Facebook hvor du er, hvorfor er det problematisk at politiet også vet det?»
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
En beskjed under overflaten
Men det er faktisk ikke det samme at vi forteller Google, Twitter og Facebook hvor vi er og hva vi driver med, og at staten innhenter den samme informasjonen om oss. Det ligger noe mer under overflaten. Noe helt annet enn det de konkrete opplysningene det er snakk om. Det er en beskjed til oss alle om at vi aldri helt er inne i varmen. Vi må alltid holdes et våkent øye med, selv om de fleste av oss ikke har gjort noe som tilsier at det offentlige skal ha det minste skepsis til oss.
Det er ikke så skummelt at staten, politiet eller politikerne vet hvor du er. Det er ikke så skummelt at de vet hvem du ringer til, og når. Det virkelig skumle, det som skaper avmaktsfølelsen hos deg, det som svekker tilliten du har til det offentlige, det er at de føler behovet for å vite det.
