Norske brann- og redningsvesen har en unik tillit i befolkningen. Ikke rart, for de gjør en fantastisk jobb i hele landet. DSBs oppgave er å gi disse livredderne den samme tryggheten som de gir innbyggerne hver eneste dag. Det krever at vi tør å stille de vanskelige spørsmålene – og å trekke i nødbremsen om nødvendig.
Stor tillit
Konklusjonen i DSBs store befolkningsundersøkelse, som ble gjennomført i november 2016, var klar: Ingen myndighet eller offentlig etat i Norge nyter større tillit i befolkningen enn brann- og redningsvesenet. 71 prosent av de spurte opplyste at de har "stor tillit" til brann- og redningsvesenet.
Vi har et godt samarbeid med både politiet og helsevesenet. Men som i familier flest, er det utfordringer også i beredskapsfamilien. DSB ser nå en utvikling som er krevende for hele linjen i brann- og redningsvesenet. Krevende for hver enkelt kvinne og mann i uniform og krevende for kommunene som har ansvaret for brann- og redningsvesenet.
Aldri før har brann- og redningsvesenet gjennomført flere helseoppdrag enn de gjorde i 2016. I fjor rykket brannmannskapene ut på totalt 5378 helseoppdrag. Dette omfattet både rene løfte- og bæreoppdrag og akuttmedisinsk hjelp. Så langt i år er tallet 671 – og det øker dag for dag.
Det krever at vi stopper opp og tenker oss om. Er dette akseptabelt? Hva forteller det oss? Hvilke konsekvenser får det?
Høy belastning
Innbyggernes forventninger til akuttmedisinsk bistand i en nødssituasjon er høye. De forventer at første nødetat på stedet hjelper den eller de som trenger det. Det skulle bare mangle, og derfor slo Brannstudien fra 2013 fast at brann- og redningspersonell bør ha grunnkompetanse innen førstehjelp, på et noe høyere nivå enn publikums generelle kompetanse.
Heldigvis har mange av landets brannbiler hjertestartere og mannskapene kompetanse på å bruke disse.
Men bak tall og statistikk registrerer DSB ulike reaksjoner hos dem som kjenner utviklingen på kroppen: Brannmannskaper og -befal. En brannsjef på Østlandet forteller at hans mannskaper nå redder flere liv med hjertestartere enn i faktiske branner – og utviklingen fortsetter.
Vi vet at brannmannskaper har ytret ønske om å slutte i jobben, fordi den med alle sine helseoppdrag er for belastende og utenfor rammen av hvorfor de i utgangspunktet søkte seg inn i en deltidsstilling i brann- og redningsvesenet.
Kommunene har varierende behov
Landets beredskapsressurser må brukes klokt. Noen kommuner ønsker brann- og redningsvesenets endrete oppgaveportefølje velkommen, fordi det gir en beredskapsmessig gevinst i lokalsamfunnet.
Andre kommuner er kritiske til den økonomiske belastningen som følger i kjølvannet av det lokale brann- og redningsvesenets helseoppdrag. Det er heller ikke vanskelig å forstå.
Mannskaper som rykker ut når de er i arbeid hos sin hovedarbeidsgiver, ofte en privat virksomhet, skal lønnes for oppdraget fra kommunene. Samtidig får de fravær fra sin jobb hos hovedarbeidsgiver. Dette er problemstillinger som vi må diskutere.
Å redde liv handler, enten vi liker det eller ikke, ikke bare om kompetanse. Det handler også om politiske vedtak og bevilgninger.
Må definere oppgavene
DSB er fast bestemt på å opprettholde eller aller helst styrke den unike posisjonen landets 269 brann- og redningsvesen har i befolkningen. Nylig inviterte vi Helsedirektoratet til et møte, med ønske om en god og konstruktiv dialog om brann- og redningsvesenets stadig økende helseoppdrag. Vi ønsker kommunene og KS med på laget, og målet er å sammen bli enige om en prosedyre for hvordan og hva helsebistand skal være og omfatte.
Slik kan vi sikre at innbyggerne får god helsehjelp om ulykken er ute, uavhengig av hvilken nødetat som kommer fram først. Slik kan vi sikre den tryggheten brannmannskapene fortjener og trenger i en krevende jobb.
Det er vi alle tjent med.
