Hopp til innhold
Kronikk

Østerrike, hva nå?

Østerriksk politikk har i mange tiår vært preget av enighet og fordragelighet. Blir dette historie etter søndagens presidentvalg?

Hofer eller Van der Bellen?

I valgkampen har det blitt liten plass til nøkterne diskusjoner, mer til støy og skjellsord. Hofer har tjent mer på dette enn Van der Bellen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ronald Zak / Ap

Østerrike – det lille landet som oppsto på ruinene av keiserriket i 1918. Den gang var republikken preget av voldsomme motsetninger, som endte i borgerkrig, fascisme og Hitlers anneksjon i 1938. Siden har østerrikerne lært: enighet og fordragelighet, takk! Konflikter kan skyves under teppet.

Allerede i første valgrunde under presidentvalget i april fulgte en liten revolusjon: Ingen kandidater fra de to tradisjonelle statsbærende partier – sosialdemokrater og konservative – gikk videre. Kampen stod mellom Alexander Van der Bellen fra De Grønne og Norbert Hofer fra Det frihetlige Partiet (FPÖ).

Van der Bellen vant med 30 000 stemmer, men valget ble underkjent. Det ble påvist slurv og uregelmessigheter ved opptellingen. Ingen hadde mistanke om valgjuks, men gjennomføringen var for dårlig. I oktober skulle det være omvalg. Valgkampen fortsatte. Deretter ble omvalget utsatt til 4. desember. På søndag får vi håpe det er slutt.

Hvem er vi?

Dette valget står om hvem kandidatene sier de slåss på vegne av: Fremtidens mann mot «systemet»? Hofer og frihetspartiet forsøker å fortelle at det nå handler om «vanlige folk» mot «eliten», en elite som for lengst har gitt blaffen i folket. De tradisjonelle forsvarere av den lille mann – arbeiderpartiene – er overtatt av en selvopptatt elite. Det er voldsomme overdrivelser, men de har lyktes i å etablere en stemning av mistillit.

I valgkampen har det blitt liten plass til nøkterne diskusjoner, mer til støy og skjellsord. Hofer har tjent mer på dette enn Van der Bellen.

Friedrich Heer, en berømt østerriksk historiker, skildret landet som et åsted for de utallige troskamper som herjet Europa.

Begge kandidater slår seg på brystet og smykker seg med begrepet «Heimat».

Atter står det en kamp om hva slags land lille Østerrike skal være. Begge kandidater slår seg på brystet og smykker seg med begrepet «Heimat». Van der Bellen lar seg avbilde i vakker natur; det vakre og verdensåpne Østerrike. Han ønsker å være en samlende figur. Hofer mener han representerer det ekte Østerrike, det som i dag blir utlevert til EU.

Kampen om arbeiderklassen

Østerriksk arbeiderbevegelse har en stolt historie, særlig har de satt spor etter seg i Wien, som i den sosiale boligbygningen: hundretusener av leiligheter i kommunalt eie, med regulerte husleier. Beboerne var trofaste sosialdemokrater. Dog ikke lenger: andre strømninger og oppfatninger er på full fart inn i de sosialdemokratiske kjerneområder, og det er Hofer som vinner disse velgerne. Årsaken er innvandring.

Wien er en innvandringsby, folketallet har steget sterkt siden slutten av 1980-tallet. Folk klager over bråkete tyrkere, lærere forteller om tsjetsjenere som ødelegger klassemiljøet og i mange distrikt er et flertall av barneskoleelevene av ikke-vestlig herkomst. Legg til at det blir trangere på T-banen og boligmarkedet, og dessverre flere voldsepisoder knyttet til ikke-vestlige innvandrere.

Men man kan vinne det med hurra-patriotisme.

I motsetning til hva enkelte journalister og folk med forskertittel tror, vinner man ikke valg i Østerrike på et «tysk» program, ei heller med nazislagord. Men man kan vinne det med hurra-patriotisme. Det offisielle Østerrike har for lengst tatt et oppgjør med krigstiden.

Tidligere forbundskansler, sosialdemokraten Franz Vranitzky, ba om unnskyldning for landets unnvikende holdning, ikke minst beklaget han overfor Israel. Skolene underviser i den vonde krigshistorien og elever besøker landets tidligere konsentrasjonsleire, som Mauthausen. Den østerrikske selvransakelsen kom sent, men den kom.

Kandidatene

At Østerrike kanskje får en opprydding i det tidvis lammende politiske landskapet, er det beste argumentet for Hofer. Den tilsynelatende evige regjering av sosialdemokrater og konservative blir mindre populær for hver dag. Samtidig lammer de to partiene hverandre; sosialdemokratene har kansleren, mens de konservative besitter det mektige finansdepartementet.

Desto mer strid innad i regjeringspartiene, desto bedre for FPÖ og Hofer. Og det er grenser for hvor lenge opposisjonen kan holdes utenfor. Legg til at Frihetspartiet aldri har vært representert i landets reelle regjering, i det tette samarbeidet mellom partene i arbeidslivet, kalt sosialpartnerskap. Her har sosialdemokrater og konservative delt landet mellom seg. Hofer har gode kort på hånden mot dette systemet.

En nylig publisert europeisk studie viser en sammenheng mellom globaliseringsangst, alder og utdanningsnivå.

Østerrike blir med Van der Bellen representert av en verdensåpen person. Han har knapt hevet stemmen i valgkampen, og opptrer som den gode akademiker han er, med argumenter, fornuft og fakta. Paradokset er kanskje at denne mer venstreorienterte kandidaten fremstår som den konservative. Med president Van der Bellen følger ingen angrep på EU, ei heller på flyktninger og asylsøkere.

En nylig publisert europeisk studie viser en sammenheng mellom globaliseringsangst, alder og utdanningsnivå. Kortversjonen: lav utdanning og godt voksen betyr mer sympati for høyrepopulistiske standpunkt. Europa er splittet, og Østerrike ligger midt i Europa, geografisk og holdningsmessig. Kanskje er det ikke globaliseringsangst, men høyst reelle problemer?

En blå republikk?

Den avdøde frihetlige politikeren Jörg Haider arbeidet for å etablere en 3. republikk: et politisk mønster som ville sprenge de røde og svartes maktdeling. Én ting er sikkert: hvis Hofer blir valgt søndag, fremstår denne republikken som mer sannsynlig. Hofer skremte flere da han i et intervju uttalte at «Dere vil bli forbauset over hvor mye man faktisk kan gjøre ut av presidentembetet». Tradisjonen tro har presidenten vært mer enn representativ figur enn en maktpolitiker.

Det offisielle Østerrike har for lengst tatt et oppgjør med krigstiden.

Det er i parlamentsvalget det skjer, og det må avholdes innen høsten 2018, men det blir nok fremskyndet. Med en president Hofer og med Frihetspartiet som største parti i parlamentet blir situasjonen en helt ny: Hvem skal partiet samarbeide med? Rent flertall får de ikke.

Makten er forlokkende, og erfaringer fra delstatene i Østerrike er tvetydige: i én delstat samarbeider Frihetspartiet og de konservative, i en annen Frihetspartiet og sosialdemokrater. Hvis derimot Van der Bellen blir president, fremstår en forlengelse av dagens regjering som mer sannsynlig, eventuelt en rødgrønn allianse.

Sannsynligvis får vi først neste år vite om Europas minst revolusjonære land faktisk innleder noe som kan bety en stor politisk endring.

FØLG DEBATTEN PÅ Facebook OG Twitter