Etter Russlands Krym-anneksjon og invasjon av Donbas i 2014 har ukrainsk identitet styrket seg blant sør- og østukrainere, og støtten til russiskvennlige partier har falt. Etter 2022-invasjonen står befolkningen i disse områdene stadig mer samlet mot russisk krigføring. Derfor fremstår russisk propaganda om øst- og sør-Ukrainas angivelige russiskvennlige karakter som stadig mer absurd.
Særlig før 2014 definerte et betydelig mindretall i sørlige og østlige deler av Ukraina seg som russere, med ukrainsk-russisk blandingsidentitet eller med russiskvennlige sympatier.
Dette skyldtes historiske faktorer. Øst-ukrainske eliter forsøkte å spille på russisk språk og russisk-sovjetisk historie for å lede oppmerksomheten bort fra korrupsjon og vanstyre. Og det skyldtes russiske forsøk på å påvirke ukrainske holdninger til å passe med russiske interesser.
Etter Russlands fullskalainvasjon i 2022 har øst-ukraineres holdninger til Russland forandret seg drastisk. Blant sørukrainere og østukrainere falt andelen med positivt inntrykk av Russland fra rundt 50 prosent til 1 og 4 prosent, og bare 10 og 16 prosent av befolkningen fra disse områdene vil avgi territorium i bytte mot rask fredsløsning.
I stedet ønsker mer enn 80 prosent videre militær motstand. Når ukrainere i sør og øst blir spurt om hvilket forhold deres stat bør ha til Russland i fremtiden, ønsker kun et mindretall at landene skal være «vennligsinnede land uten visumregler og toll»
Også blant dem som definerer seg som «russiskspråklige ukrainere» og «russiskspråklige russere» ønsker et flertall vanlige grenser, visum og tollregler.
Det ukrainske meningsmålingsinstituttet jeg har referert til her – KIIS – er på høyde med de beste norske meningsmålingsinstituttene. Samtidig er det krevende å gi et korrekt bilde av en befolknings holdninger i krig.
Andelen deltakere i meningsmålingene i områdene okkupert etter 24. februar har falt over tid. Mennesker på flukt kan være hindret fra å delta, og det kan være tabubelagt å gi uttrykk for russiskvennlige syn i en informasjonskontekst rigget for samlet motstand.
Disse faktorene rokker neppe ved hovedtrekkene i funnene – de er solide. Men vi gjør lurt i å se til andre eksempler i tillegg.
Det finnes en rekke slike eksempler. Tidlig i okkupasjonen så vi betydelige anti-russiske demonstrasjoner i russisk-okkuperte områder. Russlands senere forsøk på å institusjonalisere et okkupasjonsstyre har møtt sterk motstand.
Russland har slitt med å få byråkrater og arbeidstakere til å jobbe effektivt under russisk ledelse. Under opptakten til semesterstart i høst skal foreldres entusiasme til å sende ungene sine til russiske skoler ha vært så lunken at okkupasjonsmyndighetene skal ha tilbudt foreldre penger for å sende ungene sine dit.
Den ukrainske motstandsbevegelsen styrker seg, og rekognosering av militærinstallasjoner og sabotasje skaper en krevende og usikker situasjon i Russlands bakre områder.
At motstandsbevegelsen har lyktes såpass godt indikerer betydelig sivil støtte og samtykke.
Vi har altså sterke indisier på at oppslutningen om russiskvennlige holdninger nå er svært lav i sør og øst-Ukraina.
Tilsvarende holdningsendringer skjedde etter Russlands aggresjon i 2014. I områdene som grenset nærmest til okkupert Donbas var en del skuffet over den ukrainske regjeringens innsats for dem etter at krigen startet, men dette gjorde dem neppe mer russiskvennlige.
Tvert imot definerte en økende andel seg som ukrainere. I okkupert Donbas var støtten til Russland større, ikke minst på grunn av effektiv russisk propaganda. Men – og dette er helt sentralt – også i okkupert Donbas støttet en klar majoritet tilbakeføring av områdene til ukrainsk kontroll.
I stort definerte ukrainere i hele landet seg i økende grad som ukrainske statsborgere etter 2014. Fordi andelen med primært ukrainsk identitet allerede før 2014 var høy i vest og sentral-Ukraina, ble utviklingen mest slående blant innbyggere i sør og øst.
Resultatet ble et mer samlet Ukraina, som jeg tidligere har argumentert med er en av hovedgrunnene til den i betydelig grad effektive ukrainske forsvarskrigen.
Etter 2022-invasjonen har vi sett en ytterligere markant styrking av patriotiske holdninger i sør- og øst-Ukraina. Den russiske aggresjonen i 2022 er enda mer brutal enn i 2014, noe som sannsynliggjør at holdningsendringene også denne gang vil bli varige.
Det er ikke lenger riktig å si at sør- og øst-Ukraina er russiskdominert. Faktisk er støtten til Russland her langt lavere enn i store europeisk land slik som Italia, Frankrike og Tyskland, der en nylig PEW-undersøkelse viste positive holdninger til Russland hos mellom 14 og 16 prosent av befolkningen.
Vi lever i en tid der feilinformasjon brukes aktivt for å understøtte en angrepskrig. Da er det ekstra viktig å få fram korrekt informasjon.
Det blir da svært problematisk å omtale øst-Ukraina som russiskdominert i den europeiske og norske offentligheten.
Liten støtte i befolkningen innebærer også at Russlands verktøykasse i Ukraina i all hovedsak er begrenset til militærmakt, støttet opp av tvangsmakt i byer og administrasjonssentre og et antageligvis ganske begrenset antall kollaboratører. Hvis -eller når- de ukrainske militære styrkene bryter gjennom russiske linjer, er den russiske kontrollen altså raskt truet.
La meg overdrive litt for illustrasjonens skyld: Bak de russiskkontrollerte linjene befinner det seg i stor grad et russisk-kontrollert luftslott.
Russlands plutselige tilbaketrekning fra nord-Ukraina i mars viste at den russiske kontrollen er skjør. Det kan vi komme til å se flere eksempler på i tiden fremover, dersom ukrainske styrker lykkes i å gjenerobre russiskokkuperte områder.
