«Oslos svakeste bydeler slår flere storbyer», var oppslagssaken i Aftenposten 11. april, basert på resultater fra nasjonale prøver for femteklassingene. Men Aftenposten har ikke dekning for saken sin.
De nasjonale prøvene gir ikke grunnlag for sammenligningen avisen gjør.
Flere svake elever fritas
I en liten sidesak skriver Aftenposten om hvor mange elever som fritas for de nasjonale prøvene. Der viser det seg at i Oslo slipper mange flere av de svakeste elevene å ta testen enn i andre kommuner. Ifølge Utdanningsdirektoratet lar Oslo 7,4 prosent av elevene slippe den nasjonale prøven i engelsk, 7,9 prosent er fritatt i lesing og 7,1 prosent er fritatt i regning. Landsgjennomsnittet er at 4,6 prosent fritas i engelsk, 5,0 prosent i lesing og 3,9 prosent i regning.
I Trondheim, som er en av kommunene Aftenposten sammenlikner Oslo med, er bare 3,3 prosent fritatt i engelsk, 3,3 prosent fritatt i norsk og 2,7 prosent fritatt i regning.
Det er lett å forstå at jo flere av de svakeste elvene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet. I Oslo slipper mer enn dobbelt så mange av de svake elevene testene enn i Trondheim. Hvordan kan fritaksprosentene variere så mye? Jo, blant annet fordi mye er overlatt til lokalt skjønn. For eksempel kan elever med spesialundervisning fritas, men de kan også delta, hvis man lokalt mener det er hensiktsmessig.
HØR OGSÅ: Debatt mellom Giske og Hauglie i Politisk kvarter
Aftenposten visste bedre
Hvordan kunne Aftenposten gå på en slik blemme? Visste de ikke at med svært ulik fritaksprosent ble grunnlaget for saken sterkt svekket?
Jo, i et intervju dagen før oppslaget gjorde jeg dem oppmerksom på denne feilkilden. Men de valgte likevel å slå opp saken, ulikt den journalistiske standard man er vant med i Aftenposten. I stedet gir avisen plass til Høyres skolebyråd Anniken Hauglie: «Vi har en streng fritakspraksis og kunne fritatt langt flere. At Oslo fritar mange, er bare noe man bruker som unnskyldning for å slippe å forholde seg til at Oslo-skolen leverer gode resultater».
Men spørsmålet er ikke hva Hauglie mener om Oslos fritakspraksis. Faktum er at de fritar mange flere enn andre. Høyre jukser ikke med fritaket, det er uproblematisk. Jukset er å bruke resultatene slik Høyre og Aftenposten gjør. Høyre kan ikke skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene.
Hvis man skal sammenligne, må det skje på likeverdig grunnlag. Store forskjeller i antallet som fritas gjør at resultatene blir uegnet til sammenligning mellom kommuner.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Annen statistikk viser andre resultater
Det finnes annen statistikk som sammenligner Oslo-skolen med andre. I eksamensresultatene fra grunnskolen våren 2014, hvor man ikke kan frita svake elever, er forskjellene i engelsk, norsk og matematikk mellom Oslo og Trondheim borte. I engelsk skriftlig har Oslo 3,8 i snitt og Trondheim 3,9. I norsk skriftlig har Oslo 3,4 og Trondheim 3,7. I matte skriftlig har Oslo 3,3 og Trondheim 3,2.
LES OGSÅ: Svar fra Anniken Hauglie
Det er mulig å forstå at Aftenposten er blitt forledet. På nettstedet Skoleporten sammenligner Utdanningsdirektoratet kommuner uten å korrigere for fritaksprosenten. Det er et selvfølgelig krav at hvis Utdanningsdirektoratet absolutt vil bruke de nasjonale prøvene til å sammenligne kommuner eller skoler, må resultatene justeres slik at utvalgene blir sammenlignbare. Det er metodelærens ABC.
Dessuten har Høyre i Oslo vært ivrige på å skryte av resultatene i de nasjonale prøvene og konsekvent gjentatt påstanden om at de viser at Oslo-skolen er bedre enn andre. Kristin Clemet følger opp med samme budskap i en kommentar i Aftenposten dagen etter oppslaget, imponerende timing!
Nasjonale tester er uegnet til rangering
Det viktigste er følgende: nasjonale tester er ikke godt egnet for å sammenligne skoler. De kan fungere for å måle tilstanden og utviklingen i en enkelt skole og i en kommune. Men de er uegnet til rangering.
Fra forskningen vet vi at elevenes sosiale bakgrunn, helse, foreldrenes utdanningslengde og mange andre faktorer påvirker skoleresultater. En skole med lave resultater, men mange elever med svak bakgrunn, kan ha gjort en større jobb med å løfte elevene enn skoler med gode resultater.
Det er viktig å ha verktøy for å følge med på resultatene i skolen. Nasjonale prøver, standpunktkarakterer, eksamensresultater og grunnskolepoeng er noen av disse. Men det er viktig å vite hva verktøyene måler og hva de ikke måler. Skolens oppdrag er bredt. Og noen kompetanser er lettere å måle enn andre. Hvis ikke vi er bevisst på dette, vil vi ende opp i en skole hvor hva som er lettest å måle bestemmer hva som blir viktigst å lære.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Gode tiltak viktigst
Det er mange skoler og lærere som gjør en stor jobb med elevene, med knappe ressurser og liten tid. De fortjener ros og honnør. Oslo har for eksempel en høy gjennomføring, og en dyktig skoledirektør som stiller krav til skoleledere og skoler. Andre kommuner har andre gode erfaringer. Vi burde gjøre mer for overføre gode tiltak og erfaringer mellom skoler og mellom kommuner. Det er viktigere enn å bruke statistikk på en måte som ikke ville holdt i en nasjonal prøve.
