Fra jeg var barn har jeg (og mange brune barn som meg) opplevd rasisme på kroppen. I Iladalen midt i Oslo vokste vi såkalte innvandrerbarn opp mellom Vålerenga-supportere og LSK-supportere.
Oppveksten handlet også om å overleve kontakten med de store gutta som hadde ett mål da de så oss brune barna; være mest mulig spydige på bekostning av vår hudfarge og religion.
Som ungdom slo vi på TV, og der stod Carl I. Hagen i beste sendetid og fortalte hvor stor belastning jeg og mine venner var for Norge.
Det tok ikke slutt, verken på ungdomskolen, videregående eller på arbeidsplassen.
Jeg har fått ekstrem tjukk hud og tåler nesten all rasisme, muslimhat og islamistisk ekstremisme rettet mot meg, men for mange andre muslimer og mørkhudede har begeret rent over.
Det er nok nå
I Bærumsmoskeen på søndag, og i ettertid, har flere muslimer fortalt hvordan de er redde og engstelige, og at barna gråter av frykt. Jeg kjenner igjen dette også fra det jødiske miljøet, hvordan stygg retorikk rammer de minste som gråter hjemme i det stille. Man føler seg fremmedgjort, man føler seg ekskludert, man føler seg faktisk rett og slett hatet.
Og det i sitt eget land som vi er født i. Det er faktisk grådig urettferdig. Da er jeg nødt til å si fra: Det er nok rasisme nå!
Angrepet på moskeen i Bærum var først og fremst et angrep på alle muslimer i Norge, men også et angrep på de verdiene vi som bor her i Norge hegner om.
Dette var en avskyelig terrorhandling som kunne fått et langt verre utfall om det ikke var for den heltemodige innsatsen til de to besteforeldrene som var tilstede i moskeen for å be. '
Vi skal være veldig glad for at gjerningsmannen ble stanset, pågrepet og nå kommer til å få sin straff gjennom det norske rettsvesenet.
Selv om dette først og fremst var et angrep på muslimer, er det ekstremt viktig at vi ikke bare ser på denne udåden som et angrep på muslimer. Det var et angrep på hele vårt norske felleskap.
Det var et angrep på hele samfunnet vårt, et angrep på den åpenheten, det mangfoldet og den toleransen vi aller fleste i Norge er så stolte av.
Et angrep på religionsfriheten vi fremholder som en viktig verdi.
Og derfor er det så viktig at så mange i dagene etterpå har stått sammen om å vise vår solidaritet, vår medfølelse og vårt utrettelige engasjement for friheten og tryggheten til våre søstre og brødre i muslimske menigheter over hele landet.
Det betrygger, det leger, det bygger felleskap.
Hatet finnes der ute
Vi vet det er muslimhat i Norge, det vet alle som har sett kommentarfeltene til avisene eller på sosiale medier. Regjeringen er i gang med å utarbeide en handlingsplan mot rasisme og ekstremisme.
Det er bra, men ikke godt nok!
De siste dagene har vist oss at det kreves en sterkere og målrettet innsats mot hat mot muslimer. Temaet er åpenbart for stort og for viktig til å ikke adresseres, kraftfullt og systematisk.
Jeg har derfor tatt til orde for egen plan mot islamofobi. Det er viktig for å koordinere og samordne den innsatsen som må gjøres. Vi i Venstre kjempet frem en plan mot antisemittisme.
Jødene har satt meget stor pris på det, og med planen følger tiltak og forpliktende midler. Det var riktig gjort, fordi vi visste det var - og er - antisemittisme i Norge.
Samtidig vet det jødiske miljøet hvor mye arbeid som måtte gjøres for å forplikte politikere til å lage slik handlingsplan. Dessverre har ikke muslimer i Norge tilsvarende gode organisasjoner og talsmenn som får frem saken på like god måte.
Et felles ansvar
Kampen mot hat mot grupper og minoriteter handler ikke bare om politietterforskning.
Det handler om å avdekke tidlig om noen er i ferd med å bli så blindet av sitt irrasjonelle hat at de står i fare for å ty til våpen, om noen har havnet så på utsiden av samfunnet at de tyr til ekstreme virkemidler mot en innbilt fiende. Og det er dessverre mange som ser muslimer som en slik fiende.
Politiet, skolene, ungdomsarbeidere i kommunene, NAV og alle andre som har kontakt med mennesker i sin hverdag må være obs på faresignaler. Ord og ytringer går skremmende fort over i handling når folk deltar i rasistiske ekkokamre på internett.
Det har vi sett i USA, vi har sett det i New Zealand, vi har sett det tidligere i Norge, og nå har vi altså sett det igjen. Derfor må politiet styrke sin tilstedeværelse på silke fora.
Norsk PST er gode på dette i dag, men må bli bedre.
Tips og bekymringsmeldinger må følges opp, slik at ekstreme miljøer eller enkeltpersoner ikke går under radaren. Og vi må ikke ta på høyreekstremisme med silkehansker. Det vokser opp midt blant oss, og jeg vil be politiet og PST og ha ekstraordinært fokus på dette nå i årene fremover.
Bekymringsmeldinger må følges opp
Det vanskeligste er kanskje å få inngrep med alle de som sitter alene med grusomme planer, uten å fortelle det til noen.
Her må alle gode krefter spille på lag. Det er dessverre tegn til at noe har glippet et sted i denne konkrete saken og angrepet mot moskeen i Bærum.
Tidligere venner av gjerningsmannen står frem og forteller at de har vært bekymret. Andre sier de ikke har hatt noen grunn til å mistenke noe. Etterforskningen vil vise om noe burde ha vært gjort annerledes i denne konkrete saken.
Men det er ingen tvil om at faren for radikalisering av unge menn må tas på det største alvor i alle deler av samfunnet.
Det er et voksende problem i Europa, i USA og andre deler av verden, og derfor må også innsatsen for å avdekke planer før de blir satt ut i live trappes opp.
At en mann kan gjøre vanvittig mye skade vet vi dessverre alt for mye om i Norge.
Solidaritet med hverandre
Det var rørende å se hvor mange som stilte opp på Eid-feiring i Bærum i helgen, for å vise samhold og demonstrere at det norske samfunnet er ett felleskap med rom for alle, uansett hvilken gud du ber til (eller lar være å be til).
Det varmer alles hjerter å se bildene fra moskeen på Grønland i Oslo, der gode borgere med forskjellig bakgrunn stilte opp for å ta avstand fra terror, og skape trygghet for mennesker som var blitt fratatt følelsen av å kunne bevege seg fritt uten å frykte for sitt eget liv.
Det gjorde også inntrykk å se en tydelig berørt statsminister tale til en forsamling av norske muslimer etter en slik hendelse. Hennes ord og hennes tårer kan ikke alene lege sårene terroristen har påført det muslimske miljøet.
Men for de som satt i forsamlingen på Thon hotel var disse tårene selve beviset på deres betydning i landet.
En målrettet plan mot muslimhat
Ingen ord kunne fått forsamlingen til å føle seg mer inkludert, enn å se Norges statsminister virkelig bry seg om deres ve og vel.
Samtidig: Nå må statsministeren følge opp og levere en forpliktende og målrettet plan mot muslimhat i Norge. Ordene hennes var bra, handling fra henne vil være bedre!
Som enkeltmennesker er et av våre viktigste bidrag å ta til motmæle når vi møter rasisme i hverdagen, på arbeidsplassen eller på internett. Jeg oppfordrer derfor deg som er hverdagsmannen og hverdagskvinnen rundt om i landet: Når du ser grums og rasisme, finn frem feiekosten!
For vi skal feie, vi skal feie til all rasisme, ekstremisme, jødehat og muslimhat er feid vekk fra hele Norge.
Jeg er stolt av det fellesskapet norske borgere har vist frem de siste dagene. Det vil gjøre at vi kommer styrket ut av denne hendelsen, og sammen kan vår innsats sørge for at slike hendelser aldri skjer igjen.
