Kathrine Sørland ønsker i TLCs dokumentarserie «Size zero: Den perfekte meg» å finne svar på hva det er som skaper og opprettholder et sykelig undervektig kroppsideal. Jeg ville begynt med et speil: Programmet selges med samme triks som industrien det kritiserer.
Debatten har rast i forkant av serien. Ikke på grunn av de interessante perspektivene på kroppsideal fra de unge jentene som Sørland snakket med. Ikke på grunn av den relevante sykdomsinformasjonen fra lege og klinikk. Ikke på grunn av den glimrende konfrontasjonen Sørland tar med Elle-redaktør Signy Fardal. Heller ikke om det sterke møtet med en eks-anorektiker. Debatten har derimot rast omkring vekta til Sørland, som demonstrativt skulle ned.
Serverer oppskriften
Den negative effekten av økt eksponering for tynne idealer er allerede dokumentert. Hva så med å fronte at tynt ikke er godt nok, og i tillegg servere oppskriften?
Programlederen svarer at hun forstår kritikken, men at programmet ikke er farlig og heller vil fungere som skremselspropaganda. Det siste er en hederlig intensjon. Jeg oppfatter Sørland som oppriktig omsorgsfull, og villig til å bruke seg selv for en sak hun brenner for. Bra! Men skremselspremisset avhenger av at propaganda gjør at færre begir seg ut på sykelig slanking. Hvor finnes belegg for dette? Psykologer med årelang erfaring med spiseforstyrrelser avfeier teorien. Nettopp derfor dropper informasjonskampanjer de nære detaljene. Sammenliknet med eksempelvis tobakk, gir skremselspropaganda dårlig uttelling, det kan til og med gi økt bruk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sårbare
Vil ikke ethvert fornuftig menneske se at sykelig slanking er nettopp sykelig, og ikke la seg påvirke? Fornuftige mennesker blir ikke syke av et TV-show, mener mange. Det blir omtrent det samme som å si at vi kan slutte å produsere antibiotika, fordi friske mennesker ikke trenger det. Det er ikke de som ikke lar seg påvirke vi trenger å bekymre oss for, det er de sårbare. Virkeligheten er at det er mange som har vansker de søker en løsning for, og at TLC serverer «løsningen» på et sølvfat.
Et av motargumentene jeg møtte da jeg nylig kritiserte programmet på sosiale media, var at alle vet at sykelig slanking er skadelig. Hvorfor skal det da overhodet dokumenteres? Hva med å dokumentere at det ikke lønner seg å kjøre i en fjellvegg? Det er selvsagt mer drastisk, men likt en spiseforstyrrelse er det potensielt dødelig, og alle vet det, likevel finnes de som krasjer. Med ovennevnte arguments logikk burde et TV-team stille med bil, bensin og betalende sponsorer.
Perfekt butikk
Et annet motargument jeg ble møtt med, var at oppskrifter på spiseforstyrrelser finnes overalt. Det stemmer, men er det et argument for å servere én til? Kan en oppskrift servert av en ensom tenåring på en hjemmesnekret blogg sammenliknes med en gjennomført TV-produksjon, frontet av en vakker og kjent person?
Slankingen i «Den perfekte meg» er lite annet enn tynn underholdning for en fet pris. Spekulativ spiseforstyrrelsesporno vil gi klingende kroner i kassa i takt med kaloriene som telles. TLC bør droppe bortforklaringene og si det som det er, at de skjønner at dette er perfekt butikk, og at de syns det er verdt det.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Tynn-TV
Det knyter seg i meg når jeg tenker på mottagelsen programmet vil få blant et sykt eller sårbart publikum. I en avdeling med anorektikere og bulimikere var dagens høydepunkt serien «Top Model». Tynn-TV var stas. Episoden det gikk fyndord om var den med hun som kanskje hadde kastet opp. Det var spiseforstyrrelsesporno på sitt beste, som nå møter sitt perfekte overprogram. «Så deilig det må være å sulte seg helt legitimt, og til og med få betalt», uttalte en av pasientene.
HØR P3 DOKUMENTAREN: «Tanker fra Post 4»
Kathrine Sørland fikk heldigvis god oppfølging av helsepersonell under filmingen. Legen tok henne ut av opplegget etter 11 dager, da blodprøver og målinger viste at det kunne bli for farlig å fortsette. Hun var på god vei til å bli syk. Hvordan føles det å vite, TLC, at samme oppfølging ikke er tilfellet for de tusener som sitter og ser på? For dem som ikke vil stanse etter elleve dager, men kanskje ikke før etter elleve år, eller når hjertet faktisk stanser?
Om programmet innebærer at én eneste person finner en uhensiktsmessig løsning i stedet for en positiv, blir syk og deretter ufør, vil det i tillegg til den personlige belastningen, ringvirkningene for familien, ubrukte ressurser og nedsatt verdiskapning, bety at samfunnet betaler prisen for behandling, uførepensjon og lignende tiltak som kan bli nødvendige. Dette må TLC kunne slå seg på brystet og si at er greit.
Overforenkling
Programmets overforenkling truer med å gi inntrykk av at det er bare å bli «litt» spiseforstyrret, gå ned noen kjappe kilo, for deretter å stoppe i tide og lykkelig spise en skive med smør og majones. Få heller frem den komplekse realiteten.
Få frem gutter og menn som sliter, niåringene som mobbes for vekta, de gamle damene med bulimi. Få frem tvangstankene, hvor traumatisk det er, hva det gjør med familien. Få frem at spiseforstyrrelser ikke er et mystisk virus som smitter gjennom moteidealer, men en mestringsmåte med like mange årsaker som det finnes syke. Hev debattnivået. Hva er problemet en spiseforstyrrelse kan løse? Et slikt program ville kanskje kunne være det samfunnsnyttige konseptet som «Den perfekte meg» utgir seg for å være.
