Som FHI nylig meldte, viser ny kunnskap at flokkimmunitet i praksis er uoppnåelig under denne pandemien, som nå ligger an til å vare lenge. Nye anslag fra Verdens helseorganisasjon viser at 700.000 europeere kan dø av koronaviruset i løpet av vinteren.
Vi må ta konsekvensen av dette og skifte strategi, til skadebegrensning gjennom forebygging av smittespredning.
TISK (testing, isolasjon, smittesporing og karantene), massetesting og tiltak mot luftsmitte må oppskaleres og ligge i bunn for å minimere risiko for nedstengninger og sammenbrudd i helsevesenet over tid.
Siden august har Norges strategi vært en «normal hverdag med økt beredskap». Flere land i Europa har fulgt en liknende politikk. Strategien har vært tuftet på en overdreven tro på vaksinenes effekt og graden av immunitet hos dem som har vært smittet, og en undervurdering av virusets spredningsevne og skadepotensial.
Studier peker mot at beskyttelsen mot ny infeksjon med koronaviruset i gjennomsnitt kun varer i et års tid før man kan bli smittet på nytt. Effekten av vaksinene vi lener oss på i dag er, til tross for avgjørende effekt mot alvorlig sykdom og død, heller ikke god nok til å hindre at vaksinerte blir smittet og smitter videre.
I tillegg avtar vaksineeffekten raskt over tid. Det er også vist at det ikke er mulig å beskytte sårbare grupper fra viruset: Dersom man lar smitten sirkulere, vil den i løpet av ganske kort tid spre seg like mye til alle grupper i samfunnet.
Som resultat av dette opplever mange land i Europa nå både ekstreme smittetall og overbelastning av helsevesenet. I Tyskland har personalmangel gjort at ikke bare medisinstudenter, men også realfagsstudenter blir bedt om å bidra i sykehusene.
Norge ligger få uker etter. Om vi vil unngå en tilsvarende situasjon, haster det å skifte kurs.
Dagens strategi innebærer i praksis å holde helsevesenet, som alt er strukket til bristepunktet, helt oppunder tålegrensen.
Det er en politikk som også på kort sikt innebærer mye menneskelig lidelse og derfor er etisk kritikkverdig. Men den valgte strategien er også den mest skadelige og kostbare over tid, både for økonomien, folkehelsen og befolkningens moral.
Koronaviruset har større skadepotensial enn man har håpet. Covid-19 er ikke bare en luftveissykdom, men en systemsykdom som angriper både blodårer i kroppen, indre organer og nervesystemet. Noen nevrologiske funn likner de man ser ved såkalte nevrodegenerative sykdommer som demens.
Nå melder det amerikanske smittevernbyrået CDC at risikoen for dødfødsel er firedoblet for mødre som er innlagt med covid-19 under fødselen. En ny studie fant at av barn født av mødre smittet under svangerskapet, var 10 prosent forsinket i utviklingen ved 10–12 måneders alder, 8 prosent mer enn normalt. Studien er liten, og resultatene er usikre, men den kan stå som eksempel på alt vi ennå ikke vet om mulige langsiktige skader.
Vi må derfor være forberedt på at noen rammede, også barn, kan stå foran langvarig, mulig livslang uførhet. Vi må spørre oss om vi ønsker å bruke fellesskapets midler til å betale for kostbar medisinsk behandling av, og sosiale kostnader etter, en sykdom vi velger å ikke forebygge, eller om vi vil sette inn ressursene i forkant og hindre at folk blir syke og dør.
Spesielt når pandemien trekker ut i tid er det viktig å velge en strategi som minimerer menneskelige og økonomiske skader, på kort og lang sikt. Da må vi holde smitten på et svært lavt nivå. Slik kan samfunnet fungere tilnærmet normalt.
Samtidig reduseres risikoen for utvikling av nye varianter, slik vi nå har sett i Trøndelag, og vi unngår at Norge blir eksportør av smitte, slik det er vist at Sverige var tidlig i pandemien.
Hva innebærer en strategi med skadebegrensning?
Forebyggingen skal hindre smittespredning. Grunnmuren består av de mest effektive og minst inngripende tiltakene: Massetesting med TISK, og forebygging av luftsmitte. Jo høyere vaksinasjonsrate, jo mindre skal til for å få god nok effekt.
Massetesting er et kostnadseffektivt tiltak der smittekjeder identifiseres og brytes tidlig. Tiltaket er spesielt egnet for å kontrollere smitten samtidig som det meste av samfunnet er åpent.
For å hindre at skjulte smittekjeder på nytt får spre seg, er det viktig å fortsette testingen selv når smitten er lav, men da med lengre intervall. Slik kan man holde smitten stabilt lav og unngå stadige gjenåpninger og nedstengninger.
Metoden bygger på avansert matematikk og det kan kjøres simuleringer for å veilede hensiktsmessig omfang og hyppighet av testingen ved ulike smittenivåer.
Når smitten er så utbredt som i Norge nå, holder det ikke å teste skoleelever. Med en positivitetsrate godt over 10 prosent er mørketallene store, og det er utbredt smitte i samfunnet.
For å slå ned en slik smittebølge, må hele befolkningen i prinsippet testes.
Ved mangel på tester kan man «poole» testene, som anbefalt av WHO. Da samler man flere prøver og analyserer dem sammen. Om prøven er negativ, er ingen i gruppen smittet. Om prøven slår ut, må man teste alle individuelt for å se hvem smitten stammer fra. Metoden egner seg godt for eksempel til å teste hele skoleklasser.
Om flere regioner koordinerer massetesting av hele befolkningen i et tilrettelagt opplegg, med samtidig opptrapping av andre tiltak, vil smitten raskt kunne reduseres til nivåer som tillater åpne samfunn og fri ferdsel innen regionen.
Tenk om Skandinavia kunne bli en slik region?
Massetesting må inngå som ledd i TISK: Isolering av syke, smittesporing og karantene av nærkontakter må til for å bryte smittekjedene. Ved lave smittenivåer vil dette igjen være oppnåelig.
Forebygging av luftsmitte er lite belastende. Det er vist at god ventilasjon effektivt kan forebygge smitte, for eksempel ved at man lufter i ti minutter hver time når man har besøk, slik myndighetene i Storbritannia nå anbefaler. Enkle luftrensere med HEPA-filter eller tilsvarende er vist å holde antall viruspartikler i lufta nede.
Munnbind forebygger også luftsmitte effektivt. Tiltak mot luftsmitte alene kan ha stor betydning. Når smitten nå faller dramatisk i Japan, er det antatt av noe av forklaringen ligger i den utstrakte bruken av munnbind og fokus på ventilasjon i en vaksinert befolkning.
God håndhygiene har ikke vist sikker effekt mot spredning av koronaviruset, men hjelper mot spredning av andre sykdommer. Generelt er tiltak som medfører at flere vaksineres, gunstige.
Koronapass er et tiltak av mer inngripende karakter. Det har usikker effekt, og kan erstattes av tiltak som beskrevet over.
Hvert smitteverntiltak kan ses på som lag i en sveitserost: Ingen tiltak tetter alle hulene alene, men jo flere tiltak, jo bedre. Nedstengning bør ses på som det siste laget: bare når mindre inngripende tiltak ikke har tilstrekkelig effekt, bør dette legges til. Dette er enda viktigere når pandemien trekker ut i tid.
Med den strategien Norge følger i dag, er en ny nedstengning snart uunngåelig. I stedet for å la viruset ødelegge samfunnet vårt, bør vi skifte strategi til skadebegrensning.
