Hopp til innhold
Kronikk

Opportunismens kraft

Sp har vært en av hovedarkitektene bak det norske kraftsystemet. Et system som i hovedsak har tjent oss veldig godt.

Nikolai Astrup

Akkurat nå er det mange som ønsker å kaste om på hele det energisystemet vi har utviklet de siste 30 årene. Det er en dårlig idé, skriver stortingsrepresentant (H) Nikolai Astrup.

Foto: GONZALO FUENTES / Reuters

Vi har aldri opplevd strømpriser som i vinter, og det gir grunnlag for kritisk gjennomgang av energipolitikken og grundige analyser av utviklingen av energimarkedene i Europa. Det mangler ikke på enkle svar akkurat nå, men det enkle er ikke alltid det beste.

På kort sikt er det bare én løsning, og det er at staten stiller opp og hjelper folk med strømregningen. På lengre sikt må vi bygge ut mer fornybar energi og legge til rette for effektiv bruk av den energien vi har.

Forbrukerne skal ha rimelig kraft, og vi må ha et strategisk perspektiv på kraft som innsatsfaktor for verdiskaping og nye arbeidsplasser.

Kraftpolitikken må gi fordeler for vanlige folk og muligheter for Norge.


Kraftprisene i Sør-Norge er ekstraordinære, og skyldes en global energikrise i kjølvannet av pandemien som er forsterket av reduserte gassleveranser fra Russland. Gassprisene var i desember nesten ni ganger høyere enn normalt, kullprisene har økt kraftig og CO₂-prisen er kraftig opp.

I sum bidrar dette til ekstraordinære energipriser i Europa, og Norge er ikke upåvirket av dette.

Akkurat nå er det mange som ønsker å kaste om på hele det energisystemet vi har utviklet de siste 30 årene.

Blant de fremste i rekken er de to partiene som i hovedsak har styrt Olje- og energidepartementet de siste 16 årene, nemlig Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

En makspris på strøm vil skape flere problemer enn det løser.

La meg derfor minne om historien: Det var Eivind Reiten (Sp) som i 1990 fremmet energiloven som liberaliserte kraftmarkedet. Stortingets fastpriskontrakter bidro til overinvesteringer i produksjon og nett, ineffektiv bruk av strømressursene og mindre verdi for samfunnet samlet sett.

Kraftprisene var høyere fra 1980–1990 enn de var fra 1990–2020.

På 2000-tallet ble det klart at forsyningssikkerheten måtte styrkes gjennom flere mellomlandsforbindelser, og at potensialet for arbeidsplasser og verdiskaping basert på havvind og ny fornybar energi ville øke med flere slike forbindelser.

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) underskrev i 2008 på det såkalte Nordsjø-initiativet, som forpliktet Norge til å bygge ut et nettverk av kabler i Nordsjøen for å legge grunnlaget for å bygge ut havvind i stor skala.

Ola Borten Moe (Sp) fulgte opp dette i 2011 ved å inngå avtale om å bygge ut nye kabler til Tyskland og Storbritannia. Tord Lien (Frp) ga konsesjon til de to kablene.

Nå har pipa i Sp og FrP fått en annen låt.

Det norske kraftsystemet er svært sårbart for svingninger i nedbør og temperatur. I 2010 var tilsiget til norske vannmagasiner betydelig lavere enn normalt årsforbruk, og det ble en kald vinter. Det medførte svært høye strømpriser. Regjeringen satte ned et offentlig utvalg (NOU 12:9) som skulle utrede og vurdere energi- og kraftbalansen frem mot 2030 og 2050.

Marit Arnstad (Sp) var nestleder i utvalget, som konkluderte med at «det er en fordel at Norge får nye direkte forbindelser til land utenfor Norden. Dette bidrar til en mer diversifisert handel og en mer robust kraftforsyning».

Sp har vært en av hovedarkitektene bak det norske kraftsystemet, enten de har sittet i borgerlige eller rødgrønne regjeringer. Og det systemet har i hovedsak tjent oss veldig godt – både forbrukere og industri. Med unntak for Island har Norge hatt de klart laveste strømprisene i Europa.

Sp har vært en av hovedarkitektene bak det norske kraftsystemet.

Forbrukerne kunne i perioden 2011–2021 inngå kraftkontrakter i spotmarkedet med en snittpris på 34 øre/kWh, og det inkluderer ekstremåret 2021. For de få husholdningene (4prosent) som ønsket å sikre seg mot svingninger i prisene, var det mulig å inngå fastpriskontrakter med snittpris 34,5 øre i samme periode. Risikopremien har altså vært lav.

Nå har pipa i Sp og Frp fått en annen låt. Mellomlandsforbindelser og Acer er syndebukkene. Acer er et sidespor, noe Vedum langt på vei bekreftet i et skriftlig svar til Stortinget i desember.

Mellomlandsforbindelsene bidrar selvsagt til prissmitte, også gjennom de kablene Sp selv tok initiativ til å bygge, men i den ekstremsituasjonen Europa er i nå, er det opplagt at Norge uansett ville blitt påvirket.

Derfor handler helomvendingen først og fremst om opportunisme og ansvarsfraskrivelse.

Flere tar nå til orde for å innføre makspris på strøm i Norge. Det vil skape flere problemer enn det løser. Makspris blir raskt en minimumspris. Over tid vil forbrukerne risikere å betale mer for strømmen enn med dagens system.

Når prismekanismen settes ut av spill blir det mindre lønnsomt å produsere ny kraft og vannkraftverkene vil miste incentivene til å spare på vannet om høsten for å produsere om vinteren. I verste fall risikerer vi rasjonering. Og i tørre år når vi må importere, må staten subsidiere kraften når importprisen overstiger maksprisen.

Makspris blir raskt en minimumspris.

Men i potten ligger også fremtiden for havvind på norsk sokkel. Vi har Europas beste vindressurser. Et relativt lite område på 70 km x 70 km er nok til å produsere like mye havvind som hele Norges vannkraftproduksjon.

Det kan gi rikelig og rimelig kraft til industri og nye næringer, men også skape et nytt industrieventyr i seg selv – med tusenvis av nye arbeidsplasser og et nytt ben å stå på i norsk økonomi.

Akkurat nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Kraftpolitikken må gi fordeler for vanlige folk og muligheter for Norge.

Begge deler er mulig.