«Closing down sale. Everything – 50-80%».
Salgsplakatene pryder alle vinduene til den lille suvenirbutikken i Beyoglu i Istanbul. Prisen på håndlagde keramikkfat har stupt fra 250 til 50 lire, smykker, krydder, te og honning er på billigsalg. Her, i hjertet av Istanbuls travleste turiststrøk, er det ikke lenger mulig å drive suvenirbutikk.
– Dere kommer jo ikke lenger, sier eieren når jeg spør hvorfor han skal stenge.
– Vennene dine tør ikke reise hit mer. Dere har forlatt oss.
Rekordlave besøkstall
Han har rett. Etter et 2016 som begynte dårlig og fortsatte verre, med bombeangrep i gamlebyen Sultanahmet og i handlegaten Istiklal, terroraksjon på flyplassen og et forsøk på militærkupp i turistmåneden juli, fremstår Istanbul som en skygge av seg selv. De internasjonale hordene som vanligvis fyller gatene i gamlebyen er nesten borte. Det samme er de asiatiske turbussene. De europeiske langhelgturistene som i fjor koste seg med øl, meze og raki på byens uterestauranter, har reist andre steder.
I Istanbul, den tiende mest besøkte byen i 2014, falt hotellenes dekningsgrad ned til skarve 38 prosent i juli, et fall på mer enn 40 prosent fra 2015. Feriebyene Antalya og Bodrum rapporterer om nesten like mange tomme hotellsenger. Fra verdensarvstedet Pamukkale, en av Tyrkias største turistattraksjoner, meldes det om rekordlave besøkstall: De vanlige 1500 turistbussene om dagen har i sommer minket til 30–40.
Nedgang i stedet for medgang
Turistindustrien står for fire prosent av Tyrkias nasjonale inntekter, og når turistene svikter påvirkes hele økonomien. Handelsstandsforeningen melder om lavere omsetning, industriproduksjonen er fallende og arbeidsledigheten øker.
Tyrkia har de siste årene seilt i økonomisk medvind. Nå har vinden snudd, og president Erdogan står i fare for å miste noe av sin popularitet. Nedgangen som begynte etter opprøret i Gezi-parken i 2013, har i år fått fornyet styrke. Terroristenes mål – å knuse Tyrkias økonomi – kan være i ferd med å lykkes.
Fra å forvente over fire prosent vekst i 2016, krysser økonomene nå fingrene for knappe tre prosent. I basarene mumles det om feilslått politikk. Det er dårlige nyheter for en president med mål om å sitte til hundreårsjubileet i 2023. På sikt kan økonomien vise seg som et langt kraftigere slag enn sommerens mislykkede forsøk på statskupp.
Tomme bord
Et lunsjbesøk i Nevizade, en gate berømt for sitt yrende restaurantliv, gir et nedslående bilde av situasjonen. Her er det vanligvis godt med lunsjgjester, og om kveldene er det kamp om bordene. Nå er vi de eneste gjestene.
Sultanahmet-plassen er også så godt som tom. Tidligere har køen utenfor Hagia Sophia, keiser Justinians kirke fra 537 med vikingen Halfdans berømte tagging på en av balustradene, snodd seg som en orm over hele plassen. Turistguider har lokket med «skip the line»-pass og to timers kortere ventetid.
FØLG DEBATTEN: og
Nå er guidene forsvunnet. Selgeren i billettluka tvinner tommeltotter. Det eneste tilløpet til kødannelse er to saudiarabere som bruker fem minutter på å krangle med billettselgeren fordi de ikke får slippe gratis inn i den berømte kirken-omgjort-til-moské-omgjort-til-museum. De skal nemlig bare be, hevder de, og det vil de ikke betale for. Billettselgeren står på sitt: Skal de inn, må de betale. Hvem de velger å henvende seg til der inne – museumsvakten eller gud – gir han blaffen i.
Europeisk identitet
Arabere er for øvrig en av få turistgrupper som fortsatt reiser til Istanbul. Særlig i forbindelse med muslimske høytider utgjør de et betydelig innslag i gatebildet. Det er godt nytt for en hardt presset turistbransje, men istanbullerne er ikke bare begeistret. For selv om store grupper av arabiske turister kan ses ruslende bortover gatene, gjør mange av dem nettopp bare det: De rusler. Til tross for at de er blant turistgruppene som bruker mest penger på reise, handler de sjelden krimskrams og krydder i turistbutikkene, men bruker heller pengene sine på luksushoteller og internasjonale motehus. De spiser og drikker ikke på byens restauranter til langt på natt hver kveld. Og de tar i hvert fall ikke en pause i sightseeingen for å drikke et par øl eller dele en flaske vin.
I tillegg er de arabiske familiene, med menn i shorts og kvinner i heldekkende nikab, et symbol på det mange istanbullere frykter: Religionens økende innflytelse på landets politikk, og Tyrkias distansering fra Europa og sekularismen, der Istanbul alltid har hatt sin tilhørighet. Når europeerne ikke bare forsvinner som politisk allianse men også som kunder, gjester og innslag i gatebildet, står Istanbul i fare for å miste noe av sin europeiske identitet.
Avhengig av Europa
Det er derfor restauranteieren i Navizade gjør sitt beste for å imponere oss med maten. Det er derfor teppehandleren i Arasta Bazar går med på å selge et digert kelimteppe 8000 kroner billigere enn prisen han først ba om.
Og det er derfor suvenirbutikkeieren i Beyoglu har gitt opp. Istanbuls fremtid avhenger av Europa.
Kronikkforfatteren har reist jevnlig til Tyrkia og Istanbul siden 2008, og jobber nå med en bok om Istanbul
