Oppgjøret med den sutrende far i huset

Det var Carl I. Hagens TV-debatter som tente den politiske gnisten i henne. Det var Hagen som gav henne plass, tillit, makt og ansvar. Det var han hun så opp til. Det var han som ville ha henne som etterfølger.

Men boken handler i veldig, veldig stor grad om at det var han som gjorde livet surt for henne som partileder. Han som var «dundrende illojal», «nedrig», «hadde behov for å si at (hun) ikke holdt mål», gav henne «stygge stikk», «gjorde hva som helst for å gjøre jobben min som partileder vanskelig».

Den brennende røde tråden i Siv Jensens memoarer er at forgjengeren og forbildet hennes gjorde alt vanskelig for henne hele tiden.

Siv Jensen skriver at hun har måttet bite dette i seg, for ikke å skade partiet. For å holde fokus på politikk, har hun angivelig ikke kunnet slå tilbake. Det ville vært skadelig støy.

Nå kan hun ta til motmæle:

Da skriver hun at ekteparet Hagen «viste hvor små mennesker de egentlig er», at det i bunn og grunn «bare er trist», «at han ikke har klart å holde seg unna», har «manglet verdighet», har «ødelagt ettermælet (...), men ikke skjønner det selv» og nå kommer med «malplasserte uttalelser» fordi «ryggmargsrefleksen (...) var nå ute å kjøre.»

• Anmeldelse: «Nådeløs om Hagen, koselig om Listhaug»

Begeret rant over

For Hagen handler alt om hva som er bra for ham, ikke hva som er bra for partiet, skriver Jensen.

Karakteristikkene av hvordan han oppfører seg og ødelegger for henne, er et karakterdrap på en av norsk politikks aller største. Den genierklærte partieieren fremstår først og fremst som en sutrende, syvende far i huset.

Det er overtydelig at det nå er avgjørende viktig for Jensen å sette foten ned, komme med sin velplasserte og omfattende kritikk tilbake. At forholdet har vært som det har vært, at angrepene har vært uutholdelige, har vært kjent for mange i det politiske miljø, selv om oppgjørets time aldri har kommet. Når begeret nå har rent over, er det samtidig spesielt:

Carl I. Hagen er stortingsrepresentant og en del av partiets gruppe. Han er verken pensjonert, glemt og irrelevant, han er i motsetning til Jensen en som skal utøve tillit for partiet i årene som kommer.

Om han nå settes på plass, endrer adferd, lytter til kritikken eller blir irrelevant som kritiker av partiledelsen gjenstår å se. Kanskje hele forskjellen nå ligger i at han har fått en plattform og ikke savner seg selv og spinner i grusen utenfor den politiske manesjen.

Prosjekt makt

Det som for alltid vil stå igjen etter Siv Jensen var at hun ledet partiet inn i regjeringskontorene og selv fikk jobben som finansminister. Hun forteller i boken om det møysommelige organisatoriske arbeidet etter lokalvalgsmellen i 2011 og frem til valgseieren i 2013 og fire gode år i Høyre-Frp-regjeringen frem til gjenvalget i 2017.

Etter å ha fulgt både partiet og Jensen tett i denne perioden, fremstår det fortjent at dette fremstår som en særlig suksessrik periode for Jensen og folkene rundt henne. Lagbygging, organisasjonskultur og nitid arbeid gir ikke nødvendigvis den største nerven i boken, men dette er en epoke i partiets historie som fortjener å gå inn i historiebøkene.

Slik Jensen forteller historien, var det ikke gitt at KrF stod utenfor Solberg-regjeringen fra start, det fremstår som om Venstre tok valget for en Knut Arild Hareide med beslutningsvegring. Dette er nok ikke den fulle og hele sannhet.

På den andre siden forteller hun om krevende samarbeid med Venstre, både i posisjon og opposisjon. Et parti som ikke velger sine kamper med omhu, som altfor gjerne tar omkamper. Forholdet mellom Frp og Venstre har de siste årene vært, skal vi si, gjensidig krevende. Det vitner denne boken også om, selv om den ikke har som ambisjon å gi det hele og fulle bildet, kun Sivs versjon.

Noen slør lettes på fra de interne møtene hvor Solberg-regjeringens liv har stått på spill. Vi får bekreftet inntrykket av at landet var nære en regjeringskrise høsten 2015 frem til Høyre gav etter på bilavgifter. Mens Frps folk gjentok at «bilpakken ligger fast», ble enden på visa at regjeringen overlevde, mens statsministerens perlekjede var det eneste som gikk i oppløsning.

Hvordan Frp fikk berget stoltheten bak Solbergs rygg etter bompengestriden, på Venstres bekostning, viser politikken på sin litt anspente og ikke nødvendigvis peneste side. Men det viser også at slikt «spinn» virker. Og det er jo derfor det skjer.

Med egne ord

Boken er lettlest og åpenbart raskt skrevet. Kun seks fotnoter med henvisninger til tre ulike andre skriftlige kilder, vitner ikke om det mest krevende kildetilfanget.

Det er Siv Jensens stemme, synsvinkel og perspektiv som presenteres i boken. Verken mer eller mindre.

Hun tar leserne tidvis med bak lukkede dører og viser oss sine tanker, men som oftest der hun selv kommer godt ut av det. Det er lite selvkritikk, anger og innrømmelser av feil. Mer interessant ville det også vært om hun som så sentral person i et så viktig parti i en så avgjørende epoke også hadde gitt oss sine analyser og forklaringer i større grad. Boken forteller hva som skjer, uten å dvele så mye med hvorfor.

Hvorfor har oppgjør og eksklusjoner preget Frp fra det famøse landsmøtet på Bolkesjø i 1994 hvor liberale ungdomspolitikere fikk svi, via oppgjøret med Kleppe, Hedstrøm og co. på høyrefløyen i 1999 til eksklusjonen av Geir Ugland Jakobsen den siste høsten Siv Jensen var leder?

Hvorfor, ikke bare en innrømmelse av at, svikter høyt utdannede kvinner Frp? Selv om Siv Jensen har hatt fokus på dette hele sin ledertid og ikke minst er et eksempel på en høyt utdannet kvinnelig Frper?

Hvilket ansvar og medansvar har hun selv for partikultur og skandaler og ikke minst håndteringen av dem?

Dette dveler hun ikke for mye ved.

Det viktigste var å ta et oppgjør med Hagen.