NRK Meny
Replikk

Oppblåste tall fra NHO

NHO hevder at CO₂-håndtering vil bli en sysselsettingsmaskin i Norge. Men regnestykket bygger på urealistiske forutsetninger.

SLEIPNER

Stortinget bør ta en beslutning om å gå videre med karbonfangst, men det bør skje på realistiske premisser, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Sleipner, den første plattformen som lagret CO₂.

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

På NRK Ytring skriver NHOs Christoffer Sahl og Per Øyvind Langeland om karbonfangst som et nytt industrieventyr. Jeg har vært så frimodig at jeg har gått forutsetningene i Sintef-rapporten NHO har bestilt litt nærmere etter i sømmene.

La det være sagt med en gang: Det bør bygges et lager for CO₂ i Nordsjøen, og minst et av de tre karbonfangstprosjektene som er under planlegging i Norge bør bli realisert. Vi er enige om at karbonfangst er en viktig klimaløsning, og vi er enige om at det vil gi norsk prosessindustri et konkurransefortrinn å være tidlig ute.

Problemet med rapportens troverdighet – og dermed påstanden om 70.000 nye arbeidsplasser – er at den bygger på lite realistiske forventninger om to viktige forhold: Volumet CO₂ man tenker seg at vi bli fanget i Europa, og ideen om hydrogenproduksjon på gass med karbonfangst i massiv skala, basert på gassressurser som ikke er funnet.

Man må være nøktern med tanke på hva dette kan bety for verdiskaping og sysselsetting.

I rapporten opererer SINTEF med ulike scenarioer for volumet CO₂ som fanges. De høyeste scenarioene, som altså NHO velger å vise frem i sin kommunikasjon, innebærer mye karbonfangst i kraftsektoren, altså fra kull- og gasskraftverk, mens «lavscenarioet» bare inkluderer utslipp som forventes fanget og lagret fra industri.

Det er ingenting som tyder på at noe europeisk land vil satse på karbonfangst i kraftsektoren. Det er for dyrt. Fornybar energi har vunnet priskonkurransen. Det er i industriprosesser – som for eksempel sementproduksjon – at karbonfangst behøves.

Derfor er det «lavscenarioet» som er det realistiske. Med volumene det da er snakk om, blir naturligvis behovet både for skipstransport og lagringskapasitet, og dermed de økonomiske ringvirkningene, langt lavere enn om det forutsettes at gigantiske volum kull- og gasskraft utstyres med karbonfangstanlegg.

I «lavscenarioet» lagres årlig 50 millioner tonn CO₂ i 2030, stigende til 170 millioner tonn i 2050. Med et slikt volum beregnes sysselsettingen i Norge til å være 1.387 mennesker i 2030 og 4040 i 2050.

Det er ingenting som tyder på at noe europeisk land vil satse på karbonfangst i kraftsektoren.

50 millioner tonn CO₂ i 2030 er for øvrig heller ikke noe lite tall. Det norske fullskalaprosjektet, hvis det ender opp med å inkludere både Yara, Norcem og Klemetsrud-anleggenes volum, innebærer at inntil 1,4 millioner tonn lagres årlig. Det er altså godt over 30 slike prosjekter som må realiseres i løpet av de nærmeste 12 årene for å gi 50 millioner tonn CO₂ i året i 2030.

Det andre forholdet som bidrar til å skru opp forventningene til nye arbeidsplasser i rapporten, er ideen om storskala hydrogenproduksjon basert på gass som ikke er funnet.

Det heter i rapporten at en «satsing i Norge på hydrogen fra naturgass med CCS (karbonfangst) kan gi en omsetning på 220 milliarder NOK i 2050, og mellom 25.000 og 35.000 sysselsatte i Norge.»

Dette er et ganske friskt regnestykke.

For det første bygger det på at Norge i 2050 har samme gassproduksjon i Norge som i dag. Det betyr at det må gjøres svært store gassfunn. I tillegg til å være veldig store, må de også ha en meget konkurransedyktig produksjonskostnad mot andre gassprovinser i verden.

Med samme produksjonsnivå som i dag, uten at det gjøres nye funn, vil gassreservene være tømt om 15 års tid. Skal vi tro Oljedirektoratet, så er det i første rekke i Barentshavet at nye store gassressurser kan være å finne.

Derfor er det «lavscenarioet» som er det realistiske.

Gassen skal altså finnes, i veldig store volum, langt unna utbygd infrastruktur. Så skal den fraktes til land – og «pakkes om» til hydrogen i svære fabrikker, og CO2en skal dyttes på plass under havets bunn – før hydrogenet sendes til Europa i massiv skala i rør eller på skip.

Spørsmålet det er helt nødvendig å stille, er om hydrogen fremstilt på denne måten, basert på gass fra Barentshavet, kan være konkurransedyktig mot alternativer som sørger for at de samme energitjenestene kan produseres mye nærmere forbrukeren. Dette handler om hydrogen fremstilt fra fornybar energi, eller om andre teknologier for energilagring som sørger for at de samme energitjenestene blir levert til kundene. Energimarkedene er i rask endring. Stikkordene er at de blir mer desentraliserte, digitale – og at fornybar energi blir viktigere.

Diskusjonen om karbonfangst har pågått i mange år og norske skattebetalere har lagt mye penger i potten, både til testanlegget på Mongstad og andre prosjekter. Det er ingen tvil om at karbonfangst trengs for å nå klimamålene, men man må være nøktern med tanke på hva dette kan bety for verdiskaping og sysselsetting.

Stortinget bør ta en beslutning om å gå videre med karbonfangst, men det bør skje på realistiske premisser.

Følg NRK Debatt på Facebook