Operasjon omkamper

STORTINGET: Det fremstår litt uklart hvordan regjeringspartiene og SV skal bli enige om budsjett uten at en av partene mister ansikt. Men desto klarere hvorfor SV forlot Støre og Vedum på Hurdal. Nå ruster de til flere omkamper som gjør den politiske førjulstiden spennende.

F.v. Sigbjørn Gjelsvik (Sp), Kari Elisabeth Kaski (SV) og Eigil Knutsen (Ap)

Det er stor avstand mellom SV og regjeringspartiene før budsjettforhandlingene starter, skriver politisk kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Kristian Skårdalsmo / NRK

40 dager etter at Audun Lysbakken satte seg og SV i passasjersete på en bildelings-hybrid og forlot både flertallsmakt og Hurdalsjøen Hotell, slang finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på nærmest teatralsk vis dokumentveska med statsbudsjettet på sin diesel-pickup for å kjøre fra leiligheten sin til NRK på budsjettdagen.

Det kan synes som om avstanden mellom SV og regjeringspartiene har økt, når man i dag ser på SVs alternative budsjett og forhandlingsutgangspunkt.

SV krever store innrømmelser på fordelingspolitikk og klimapolitikk. De to viktigste årsakene til regjeringsbruddet på Hurdal ligger nå på budsjettforhandlingsbordet i Stortinget.

Det håndfaste og vakre med budsjettprosesser er at politiske prioriteringer blir så konkrete i kroner og øre. Kutt og ekstrabevilgninger. Det gjelder for ett kalenderår.

Når politikken blir håndfast, kan det også virke brutalt. Hva som er med, hva som er droppet. Det er denne øvelsen Ap, Sp og SV skal i gang med nå. For første gang i full åpenhet.

Skyld og ansvar

SV spenner buen svært høyt og kjører hardt mot regjeringen. Ikke bare i hvordan de prioriterer pengene, men også hvordan de legger opp forhandlingsløpet sitt. Det kan ha en pris også for dem.

På den ene siden er det regjeringspartiene, ikke SV som trenger flertall. På den andre siden er det SV som har lovet velgerne sine at de tar ansvar og får til resultater og «sitter rundt bordet» i motsetning til Rødt og MDG.

For Ap og Sp kan prisen for flertall være at viktige valgløfter og prioriteringer fra budsjettet ryker. Mindretallssituasjonen gjør det synlig at det er SVs «skyld» om så skjer.

Dersom den kortsiktige kostnaden på budsjettenigheten er skyldfordeling partiene imellom, kan det bli en dyr regning på sikt for statsminister Støre.

La oss se på noen av hovedsakene:

Skattepolitikken: SV vil ha et enda mer omfordelende budsjett og tar kraftigere skattegrep enn regjeringen både når det gjelder det totale skattenivået, formuesskatten og inntektsskatten. Dermed kan Ap måtte forlate skattegarantien, rett nok i en «rødere» retning. Vil Ap leve med det og forklare velgerne sine at det skjer på grunn av SV i Stortinget, men at Ap isolert holder løftet i regjering?

Strømprisen i vinter: Støre-regjeringen foreslår ekstra-kutt i elavgiften i vintermånedene. Totalt bruker regjeringen nesten 3 milliarder kroner på dette. SV har ikke lagt opp til dette. Hvis man skal redusere eller kutte en viktig avgiftsseier for Sp for å hente penger til SV-løfter vil det være krevende. Å stå i en «strømmen blir dyrere enn regjeringen foreslo» er ikke lett for SV.

Co₂-avgiften: Det har vært viktig for Støre-regjeringen at bilistene blir skjermet for deler av økningen i drivstoffprisene som ville skjedd som følge av økt co₂-avgift. SV ønsker ikke en slik «forurenser-rabatt», og vil øke både co₂-avgiften og drivstoffprisene mer enn Ap og Sp legger opp til. Kan avgifts-kriger Vedum leve med at SV øker avgiftene, mot at Sp er tydelige på at det er SVs skyld? SV mener dyrere drivstoff og høyere co₂-avgift er blant sentrale tiltak for å kutte co₂-utslippene på en måte som gir konkrete resultater allerede neste år.

Oljepengebruken: Støre har fått fortjent ros for å ha unngått den enkle fristelsen å gjøre opp budsjettet med mer oljepenger enn Solberg la opp til. Solberg klarte ikke det samme i 2013 og brukte da 4 milliarder kroner mer oljepenger enn Stoltenberg-regjeringen. SV vil kutte 600 millioner i oljepengebruken og gir dermed et tydelig signal til regjeringspartiene om å komme med reelle inndekningsforslag i forhandlingene. Det snevrer inn handlingsrommet, eller gjør at skyldfordelingen blir interessant hvis en enighet må smøres med oljekroner.

Feriepenger, skolefritidsordning og «usosiale kutt»: SV er skuffet over at regjeringspartiene ikke prioriterte saker som feriepenger til dagpengemottakere, barnetillegg for uføre, brillestøtte og andre saker hvor de rødgrønne har gjort felles front mot Solberg-regjeringen. Støre fant heller ikke penger til gratis skolefritidsordning som både Ap og SV har lovet velgerne. SV vil ikke bruke sin forhandlingskraft og penger på å få regjeringspartiene til å skinne og sier disse sakene derfor ikke vil være sentrale krav for SV, men noe regjeringen får fikse selv.

SV legger opp til en taktikk som øker avstanden

Dette viser at SVs forhandlingstaktikk øker avstanden og gjør forhandlingene enda mer krevende for regjeringspartiene.

Mine kilder forteller også om et SV som vil legge en rekke andre politiske krav på bordet som ikke har rene budsjettvirkninger neste år. SV vil på toppen av budsjettenigheten kreve en rekke politiske gjennomslag hvor man beordrer regjeringen. Verbalforslagene, som det kalles, skal være svært omfangsrike. SV-leder Audun Lysbakken nevnte konkret kravet om mer offensiv politikk mot profitt i velferden, da SV-budsjettet ble presentert.

SV vil dermed bruke omkamper om en rekke av tapene fra Hurdal som brekkstang for å få til budsjettenighet. Det er et resultat av at bevisbyrden nå er snudd: SV må vise velgerne sine at det var riktig at partiet kan ha mer makt som vippeparti i Stortinget, enn som lillebror i en flertallsregjering.

En budsjettenighet på rødgrønn side kommer til å koste mer enn mange så for seg valgnatta.

Ikke nødvendigvis i kroner og øre, men i politisk kapital for et presset skjebnefellesskap som vant høstens valg.