Omkamper for tilværelsen

De skrev ikke bare navnene sine da de signerte, de skrev historie. Da Erna Solberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande undertegnet samarbeidsavtalen i vandrehallen sto de med det første politiske dokumentet av sin art i norsk politisk historie foran seg.

Nå skal Venstre, KrF, Frp og Høyre vise verden hva avtalen er verdt.
Verdien av at partiene skrev seg sammen i Nydalen. I fjor sa Venstre og KrF at de fikk mer makt med en slik avtale enn å gå inn i regjering. Høyre og Frp mente de fikk et mer avklart forhold til Stortinget med en slik avtale, enn tidligere mindretallsregjeringer har hatt.

Nå får vi se. De siste ukene har vi bare sett at de har skrevet seg fra hverandre. Under dekke av å tolke avtalen på hver sin måte. Eller rettere sagt, at «de andre» bare tolker avtalen på deres måte.

Derfor har KrF:

• nullet ut hele den endringen i formueskatten de vet betyr mye for Høyre
• gått til angrep på etter- og videreutdanningsreformen som er Høyres hjertebarn
• tatt bort viktige asylpolitiske gjennomslag for Frp

Mens Venstre vil:

• reversere Frps foreløpige seire i bilavgiftspolitikken.
• endre profilen helt på hvordan man kutter i formueskatten fra Høyres forslag

Og sammen vil Venstre og KrF:

• ha en mye tydeligere fattigdomsprofil nasjonalt (barnetillegget) og internasjonalt (bistandsprosenten)
• styrke natur- miljø- og klima-politikken
• endre kulturbudsjettet
• kutte i oljepengebruken med 2-3 milliarder kroner

Men Venstre og KrF er langt fra enige om f.eks. kontantstøtten som Venstre vil fjerne helt, mens KrF vil øke støtten for ettåringer.

Henger du med?

Hva har skjedd siden signeringen av samarbeidsavtalen?

Søskenkrangling og utestemme

Sentrumspartiene mener bestemt at «det var regjeringen som begynte» for å si det med terminologien fra søskenkrangling. At det var regjeringen som først fremmet et budsjett hvor egen primærpolitikk fikk dominere. Det være seg formueskatteprofil, avgiftskutt for campingvogner eller la være å oppfylle bistandprosenten.

Forhandlingene blir tøffere enn i fjor, da lykken over avtalesigneringen var friskt i minne. Nå er forventningene skrudd opp, albuene spisset og prestisjen jekket opp. Når de ikke har skrevet seg nærmere hverandre, men møtes med dokumenter fulle med svar på opplevd provokasjon, blir det hardt. Når de låses inne på forhandlingsrommet må de endre tenkemåte. Det blir på ingen måte lett.

Selvsagt roper Venstre og KrF med utestemme. Mens Høyre og Frp sitter inne i regjeringskvartalet og kan høste politiske gjennomslag, endringer og profileringer året rundt, føler sentrumspartiene at dette er deres øyeblikk. Det er nå de for alvor er i pressens søkelys, lobbyistenes interesse og velgernes hukommelse. Det er nå de skal vise seg frem, ja, for de sa jo at dette var måten å få gjennomslag på.

Flytte på hvor mye?

Det er stor avstand i hvor mye penger de opplever at det skal flyttes på under selve forhandlingene. Regjeringen nevner 4 milliarder som et naturlig utgangspunkt. I fjor flyttet man på litt over 2 milliarder i Stortinget. Venstre og Frp har flyttet rundt på 10-20 milliarder kroner på satsinger/inndekninger og i tillegg 10-20 milliarder kroner i skatteopplegget, litt avhengig av hvordan man regner og hvem man spør. Uansett: Vesentlig mye mer enn regjeringen er villige til å snakke om å endre på.

Og uansett om man skal flytte på 2, 20 eller 40 milliarder kroner: Venstre og KrF vil ikke ta en eneste krone til fra Statens pensjonsfond utland, heller mindre. Hver krone regjeringen skal gi Venstre og KrF i innrømmelse, må tas fra budsjettsidene hvor Høyre og Frp har skrevet om egne seire. Det er klart det vil gjøre vondt.

Hvordan man skal finne inndekning, og hvor mye man skal flytte på. Det ser ut til å bli det vanskeligste.

Avhengig av blanke seire

Det er klart for omkamper. For tilværelsen. Det er vanskelig å se for seg at det skal ende med kabinettspørsmål og regjeringskrise. Alle har alt å tape hvis avtalen ikke overlever første prøve.

Én ting er sikkert: KrF og Venstre er avhengig av noen blanke seire, for å si det med Frp. Samtidig må Høyre og Frp kjenne igjen budsjettet etter forhandlingene.

Aldri i Solberg-regjeringens liv har det stått så mye på spill. I slike situasjoner sier mange at ingen vil vite hvordan pølser og politikk blir til. Da kan makroøkonomene smile og si at forhandlingene om to til 40 av statsbudsjettets 1 200 milliarder kroner faktisk er en pølse.

I slaktetiden.