Om skjebner og fellesskap

Det handler om store, sorte øyne i små ansikt hvor det kommer ekte, norsk dialekt ut av munnen. Derfor er asylbarnas drømmer om Dokka, Lillesand, Bergen og klassekamerater så følelsesmessig konkrete. Særlig når øynene renner over av redsel og drømmene formidles via satellittelefon.

Familiene er sendt ut av Norge, kanskje fordi foreldrene løy om identiteten og/eller oppholdt seg ulovlig i Norge. Kanskje kommer de tilbake. Hvis beskjeden om deres nyervervede rettighet i det hele tatt kommer frem til dem. Hvis gjenopptagelsen fører frem. Det vet vi ikke ennå.

Men vi vet at Venstre og KrF fikk gjennomslag. Det ble plutselig rimelig for alle fire partiene at asylenigheten fra desember skulle og kunne få tilbakevirkende kraft.

En betydlig sentrumseier

Knut Arild Hareide (og Trine Skei Grande) fikk sågar en «bedre» uttelling enn sitt ultimative krav om at 4,5 års botid skulle gi rett til ny prøving av sakene. Da gjaldt det rundt 30 såkalte asylbarn. Ved å åpne for at grensen justeres til 4 års botid, gjelder det kanskje mer enn dobbelt så mange saker.

Hareide fikk altså ordnet saken for flere enn han stilte ultimatum på vegne av. En betydelig seier.

Asylbarnsaken led ikke regjeringens opprinnelige skjebne; reglene fikk tilbakevirkende kraft. Flere enn tenkt kan få nyte godt av det.
Medaljens bakside for sentrumspartiene er innstramninger på andre områder. Flere riktignok uproblematiske. Det handler om misbruk av asylinstituttet. Selv/særlig Venstre og KrF vil asylinstituttets eget beste. Da er det bra å forhindre utnyttelse i form av bigami- eller ferie-misbruk.

For Venstre og KrF er det betydelig mer politisk problematisk at flyktninger i Norge skal kunne miste beskyttelsen sin etter fem år. En slags prøvetid. Bestemmelsen i seg selv er flyktningerettslig holdbar, men den kan fort vise seg praktisk og politisk vanskelig.

Flere og andre skjebner

Asylinstituttet skal sikre borgere midlertidig beskyttelse i andre land, når hjemlandet ikke er i stand til det. Enten det er store folkegrupper som følge av krig. Eller enkeltgrupper/enkeltpersoner som har spesielle grunner. Politiske eller religiøse. Bortfaller behovet for beskyttelse, kan en midlertidig oppholdstillatelse dras tilbake

Det er en sovende bestemmelse allerede, men Frp varsler at med dem i Justisdepartementet skal intensivere bruken av disse bestemmelsene kraftig. Det bryter med tradisjon og sedvane. Danskene prøvde å bruke lignende regler, men enkeltsakene viste seg å ikke holde juridisk, i møte med blant annet menneskerettighetene.

Dermed skaper Frp er rom for nye skjebnehistorier som viser hvordan jus og politikk møter praktisk virkelighet. Der asylbarna kom med ekte øyne mot politiske blikk. Det vil også flyktningen som har bodd i Norge i fem år, fått seg jobb, barn på skole og blitt kjent i lokalmiljøet gjøre.

Lokalsamfunn, støttegrupper, arbeidsgivere og klasseforstandere vil snakke om hvorfor familien fra Eritrea ikke må sendes tilbake bare fordi forholdene i landet (kortsiktig?) er bedret.

Mens asylbarna er en enkeltgruppe med familier som ble sendt ut mellom juli 2014 og mars 2015, vil saker med flyktninger som mister statusen sin kunne dukke opp i en lokalavis hvert eneste år fremover.

Norge mottok i 1998 til 2000 en rekke kurdiske flyktninger som fikk en midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening (senere kjent som MUF-erne). Nettopp for å poengtere at de ikke hadde varig opphold. Da tidsperioden utløp og situasjonen i hjemlandet ble endret, ble saken et salig politisk kaos i Norge. Hvor skjebner stod mot politikk. Tårer mot regler. Fordi et slikt syn på flyktningretten brøt med sedvane og tradisjon. 500 av 844 fikk fast opphold etter regler som i likhet med den ferske «asylbarnsaken» ble til etter press, protester og sterkt behov for situasjonstilpasning.

To syn på tilbakekalling

1: Det viktigste er ikke å returnere så mange hvert eneste år. Det viktigste er at Norge vil fremstå som et mindre attraktivt land å komme til hvis vi som eneste land praktiserer dette konsekvent. Sier noen. De mener Frp-gjennomslaget fører til at færre vil komme i tillegg til at noen kan returneres.

2: Hver enkeltsak vil måtte veies mot alle andre juridiske forpliktelser. Til å vise menneskelige hensyn og prioritere barns beste. Derfor vil man ikke kunne kaste ut så mange. Fred og sikkerhet i løpet av fem år i land som Somalia, Sudan, Afghanistan er ikke så realistisk.

Frps behov

Hvorfor var det så viktig for Frp med et så tydelig gjennomslag? Siv Jensen måtte ha noe å selge inn til den høylytte minoriteten blant Frperne som setter innvandringspolitikken høyere enn alt annet. Hun må vise at hun også er deres partileder, mister hun dem, kunne hun mistet mer autoritet enn godt var. Mens løsningen for KrF og Venstre er kortvarig, ville en intern partikonflikt kunne være så til de grader langvarig for Frp. Blant flere Frp-ere er holdningen til sentrumspartiene, regjeringsprosjektet og tålmodigheten med kompromiss-ledelsen i eget parti dårligere enn noen gang.

Tålmodighet til seigpining

En som derimot har tålmodighet så det holder, er statsminister Erna Solberg. Hun lar problemsakene dra ut i tid. Blant de fire samarbeidspartiene begynner mange å få nok. Tålmodigheten gjør at prosessene drar ut til månedslang seigpining fra avismorgen til tv-kveld. Uke ut og uke inn.

Alle forstår at regjeringer havner i vanskelige saker og interne problemer. Men få forstår hvorfor det må ta så vanvittig lang tid å løse som reservasjonssaken og asylbarnsaken har tatt. Det har blitt mer støy enn nødvendig, og ofte skyldes det kommunikasjonsproblemer og tillitskriser.

De fire partiene er dømt til å måtte bli enige i flere problemsaker. De bestemmer selv hvor mange, lange, vonde, vanskelige dagers ferd mot natt det trenger å bli. I vanskelig saker som iskanten, søndagsåpne butikker, sexkjøpslov og formueskatt. Blant annet. De må komme frem til enighet og felles forståelse i det offentlige rom.

Det er en skjebne det også.