Kommentar

Om 127 år er allting glemt

VM på skøyter er ikke hva det engang var. Denne helgen kan det bli et større publikum på tribunene enn foran TV-skjermene.

Norway's Sverre Lunde Pedersen competes during the men's 1500 meters race of the World Cup speed skating at the Thialf ice arena in Heerenveen, Netherlands, Saturday, Dec.15, 2018.

Sverre Lunde Pedersen (bildet) samlet en halv million nordmenn foran TV-skjermene da han hadde sjansen til å bli verdensmester sammenlagt i 2018. Nå er både interessen og rekrutteringen til allrounddistansene på skøyter laber, skriver NRKs sportskommentator. Bildet er fra 1500-meteren i mesterskapet.

Foto: Peter Dejong / Peter Dejong

For den stolte skøytenasjon Norge burde dette være noe nær en katastrofe.

Det er en historisk begivenhet, det som foregår på Hamar, særlig for de mange skøytenostalgikere rundt i Norge- og for den del resten av verden. For første gang er det VM i sprint og i allround på samme sted samtidig.

Så langt er alt inspirerende vakkert. Men det er ikke starten på en tradisjon, det er slutten. Neste år skal det ikke arrangeres VM i allround- og med det brytes en rekke som går helt tilbake til 1893 (1936 for kvinnene), bare avbrutt av verdenskriger.
Denne rekka har gitt oss mestere som er en del av den norske kulturarven, langt utenfor sportssegmentet. Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Hjalmar Andersen, Knut Johannesen, Amund Sjøbrend, Johann Olav Koss – og, jo, Laila Schou Nilsen, som eneste kvinne. Hun vant VM i 1937 og 1938. Siden har vi ikke vært i nærheten.

Det oppvoksende publikum har mistet interessen for vår tidligere nasjonalsport.

Seerne er borte

Denne helgens VM i allround kan være det siste noensinne. Det skal etter planen arrangeres igjen om to år, men det er fortsatt usikkert hvor og i hvilken form.
For den stolte skøytenasjon Norge burde dette være noe nær en katastrofe.

Det egentlige problemet er i stedet at nesten ingen bryr seg. Det oppvoksende publikum har mistet interessen for vår tidligere nasjonalsport. Seertallene på EM i januar sier sitt. På det meste var det 19 000 seere. Da stevnet i skøytesportens eget Mekka, Heerenveen, gikk mot slutten på søndag ettermiddag, var tallene nede i 3000.
Seerandelen under 40 år er så lav at det er innenfor feilmarginen til null.

Seertall er prestasjonsavhengige, om det dreier seg om skøyter eller annen direktesendt idrett. Da Sverre Lunde Pedersen i 2018 så ut til å bli vår første verdensmester i allround på over 20 år, satt over en halv million mennesker og så hans avgjørende 10 000 meter på NRK. Lunde Pedersen falt, og med ham interessen for allround. Kanskje burde tradisjonen stoppet der. Utendørs i Amsterdam, foran fullsatte tribuner.

For den stolte skøytenasjon Norge burde dette være noe nær en katastrofe.

Ingen kan klage på rettighetshaver NENT. De har gitt sporten bred og god dekning i sin debutsesong som skøytesportens bestevenn. Til VM på hjemmebane har de bygget et studio på indre bane, som har fått selv skøyteblaserte nederlendere til å måpe imponert. Men det er en følelse rundt den klassiske skøytesporten av at man bærer havre til en død hest.

Se til Stavanger

Få ting har engasjert så mye som skøytesporten. Flere generasjoner nordmenn har vokst opp med dette som det ypperste innen spenning på fjernsyn og på idrettsarenaer. Problemet er at det ikke engasjerer noen nye. Til det er det for langtekkelig og for ensidig. I tillegg er den for lite tilgjengelig. Bare fire haller i et så langstrakt land, kombinert med et stadig synkende antall egnede isflater ellers, er for lite.

Vår kjærlighet til tradisjonene innebærer også en litt for stor avvisning av forandring og fremskritt

Skøyter er likevel en sport som har et potensial til å kunne fenge, og der den blir gjort tilgjengelig, kan den fremdeles vokse. Sørmarka Arena i Stavanger, som åpnet i 2010, har skapt enormt med aktivitet, nær sagt til alle døgnets tider. Det har også gitt byen dens første juniorverdensmester i Peder Kongshaug.

En ekte skøyteløper

Men Kongshaug kommer for sent til å redde allround-nasjonen. Det å vinne sammenlagtmesterskap på denne måten er jo det som har definert den virkelige skøyteløper.

Slik blir det ikke lenger. For det er sprint som er i fremmarsj internasjonalt. Evnen til å fange opp talenter fra rulleskøyter og kortbaneløp har gjort at mange land er på banen, fra samtlige verdensdeler unntatt Afrika. Tilstedeværelsen av gode løpere fra nasjoner som Australia, New Zealand, Japan og Kina lover godt for fremtiden. En fremtid Norge ikke i stor nok grad er en del av.

Det egentlige problemet er at nesten ingen bryr seg.

Vår kjærlighet til tradisjonene innebærer også en litt for stor avvisning av forandring og fremskritt. Derfor har vi fortsatt veldig liten kultur for kortbaneløp, som både er attraktivt for nye brukere med sine fellesstarter, og lettere tilgjengelig, der det foregår på ishockeybaner. Derfor faller vi etter når rekrutteringen til hurtigløp i større og større grad kommer fra disse øvelsene.

For oss nordmenn er det allrounderne som er og blir de ekte skøyteløperne. I hvert fall frem til mandag. Da er en æra over. Det vi savner kommer aldri tilbake.

Vi får heller bruke de neste 127 årene til å mimre om det som en gang var.