NRK Meny
Kronikk

Oljespill

Olje- og gassvirksomhet i Afrika foregår ofte i ustabile områder. Så lenge denne forbannelsen ikke er brutt, vil det alltid være knyttet sikkerhetsrisiko til å operere disse stedene, skriver Maren Sæbø.

Helge Lund om situasjonen i Algerie

Statoilsjef Helge Lund orienterer om situasjonen ved Statoils anlegg i In Amenas.

Foto: Skibstad, Kent / NTB scanpix

Angrepet på gassproduksjonsanlegget i In Amenas var både typisk og utypisk. Det var utypisk fordi slike angrep ikke har forekommet i Algerie siden borgerkrigen tok slutt i 2002. Typisk fordi olje- og gassvirksomhet er et fluepapir for trøbbel over hele kontinentet.

Internasjonaliseringen av Statoil har pågått siden 1990-tallet, men skjøt virkelig fart etter at selskapet havnet på børs i 2001. Med seg ut i det store utland har statsoljeselskapet hatt med seg mindre oljeselskap og en stor leverandørindustri. Målet har ofte vært Afrika, men olje- og gassfelt i Afrika er ikke norsk sokkel, ikke i det hele tatt.

Konflikt og korrupsjon

Mye av oljen og gassen befinner seg i land som er i konflikt eller hvor det lokale statsapparatet er korrupt og svakt. Man snakker om «oljeforbannelsen». Over hele det afrikanske kontinentet blir derfor utenlandske oljearbeidere sett på som vandrende pengesekker og ettertraktede gisler.

Å besøke prosessanlegg og boligkomplekser, er som å besøke middelalderske fort.

Maren Sæbø, redaktør for Verdensmagasinet X

Oljeselskapene er seg derfor bevisst sin egen sikkerhet. Å besøke prosessanlegg og boligkomplekser, er som å besøke middelalderske fort. Anlegg og leire er omgitt av høye murer, utsiktstårn og bevæpnede sikkerhetsvakter. Man kan likevel ikke være helt sikret.

I dag er Angola Statoils største utenlandsoperasjon, der oljen pumpes opp offshore utenfor enklaven Cabinda i nord. Angola er Norges viktigste handelspartner sør for Sahara.

Mørk historie

Men oljeindustrien i Angola har en mørk historie. Oljen var en faktor i borgerkrigen som herjet i landet mellom uavhengigheten i 1975 og 2003. Hadde det ikke vært for oljeinntektene, ville nok denne endt mye tidligere.

Enklaven Cabinda, som altså er vert for oljeselskapenes mannskap, har sin egen lille krig. En frigjøringsfront kjemper fortsatt for selvstendighet her. En lignende situasjon finner man i Nigerdeltaet, der lokal milits og en desillusjonert befolkning har ligget i krig med oljeselskapene i årtier.

Angola, Nigeria, Libya og Algerie sitter på mesteparten av det afrikanske kontinentets olje- og gassressurser. Alle landene har i løpet av de siste tjue årene opplevd borgerkrig og/eller væpnende opprør.

Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X

Nigerdeltaet regnes som svært farlig også for oljearbeidere, og er blitt selve skrekkeksempelet på hvordan oljeutvinning kan ødelegge samfunnet.

Kidnappinger og drap har for lengst drevet de fleste av oljeselskapenes ansatte vekk eller inn bak høye murer. Heller ikke farvannene utenfor deltaet, hvor blant annet Statoil opererer, er trygge. Guineagulfen, med alle sine oljeplattformer, og supplyskip, har igjen overtatt førsteplassen som Afrikas farligste kyststripe, med flere piratangrep enn Somalia.

Krig stenger produksjonen

Angrep på oljearbeidere var også modus operandi i krigen mellom Sudan og det som nå er myndighetene i Sør-Sudan. Sudanese Peoples Liberation Army (SPLA) ble først kjent for omverdenen etter et angrep på det amerikanske selskapet Chevron i 1984. Tre medarbeidere ble drept. Chevron forlot landet og kom aldri tilbake. Siden den gang har det stadig vært krigshandlinger ved disse feltene, både mellom grupper og mot lokalbefolkningen. Feltene ble sist bombet i mai i fjor etter en disputt om nettopp olje mellom Sudan og Sør-Sudan, hvor feltene nå ligger.

Statoil er ikke i Sør-Sudan, men er til stede i blant annet Angola, Nigeria, Libya – og altså Algerie. Disse fire landene sitter på mesteparten av det afrikanske kontinentets olje- og gassressurser. Alle landene har i løpet av de siste tjue årene opplevd borgerkrig og/eller væpnende opprør. Krigshandlingene har vært så alvorlig i disse landene at alle – unntatt Angola – i perioder har stengt deler eller hele produksjonen. Sist skjedde dette under borgerkrigen i Libya, der oljefeltene selvsagt var attraktive mål.

Forsterker konfliktene

Selv om olje- og gassutvinning ikke er årsaken til en konflikt, i hvert fall ikke alene, så er kampen om kontroll over ressursene ofte med å forlenge og forsterke konflikter i disse landene. Selskapenes oppførsel, som i Nigerdeltaet, kan i seg selv være opphav til konflikter.

Opprørere og militsgrupper er heller ikke fremmed for den virkningen som angrep mot olje- og gassanlegg har på det internasjonale markedet.

Maren Sæbø, redaktør i Verdensmagasinet X

Store olje- og gassressurser skaper store forventninger, og fører i noen tilfeller til konflikt. Videre har dårlig kontroll med enorme og plutselige oljeinntekter vært med å bygge en korrupsjonskultur som undergraver stat og styring. Eller konsoliderer diktaturer. Dette er årsaken til at oljerikdom ofte omtales som forbannelse.

I land som Algerie, Angola og Sør-Sudan, hvor olje- og gasseksport utgjør over nitti prosent av eksportinntektene, er selskapene helt nødvendige samarbeidspartnere for myndighetene, men også attraktive mål for eventuelle opprørere eller banditter. Dette uavhengig av hvilke politiske farger eller religiøse bannere vedkommende kjemper under.

Vil fortsette å være risikabelt

I noen land, som Nigeria, ses de i tillegg på med stor mistenksomhet. Opprørere og militsgrupper er heller ikke fremmed for den virkningen som angrep mot olje- og gassanlegg har på det internasjonale markedet. Milits i Nigerdeltaet har forårsaket produksjonsstopp og påfølgende hopp i oljeprisen. Angrep mot oljeselskapene kan altså medføre mye oppmerksomhet og er potensielt sterke kort på hånden i forhandlinger.

Tatt i betraktning veksten i norske selskaper og ansatte som nå er aktive på det afrikanske kontinentet, har vi så langt kanskje vært heldige. Tross alle sine sikkerhetstiltak, vil selskapenes operasjoner i disse områdene aldri være fredelige øyer i opprørt hav

Olje- og gassproduserende områder i Afrika har vært ridd av en forbannelse som først og fremst har kostet afrikanske liv. Så lenge denne forbannelsen ikke er brutt, vil det alltid være knyttet sikkerhetsrisiko til å operere i disse landene.