«Det begynte å bli ingen natt, solen dukket såvidt skiven ned i havet og kom så opp igjen, rød, fornyet, som om den hadde vært nede og drukket». Det skrev Knut Hamsun i lyriske Pan. En ny sommer er på vei.
Slik kan det fortone seg i en petroleumsbransje som nå reiser seg etter en periode med lavkonjunktur. Selskapene har jobbet hardt for å redusere kostnadsnivået og senket «break-even» nivået betydelig.
Det er ikke bare i Hamsuns klassiker at det lysner i nord, den første milliardkontrakten på Johan Castberg-feltet i Barentshavet ble nylig inngått. Feltet er lønnsomt ved en oljepris på 35 dollar fatet, noe som er langt under dagens oljepris. En oljepris som er på vei oppover. Bransjen har beregnet at det i år ble levert planer for utbygging av felt tilsvarende 125 milliarder kroner. Det kan gi 100.000 nye årsverk.
Gode nyheter både for arbeidsledigheten og for Norges mest innbringende næring.
Men året har også inneholdt begivenheter som peker mot mer utfordrende tider for bransjen. Når verdens største oljeselskap, ExxonMobil, trapper ned virksomheten i Nordsjøen og slutter som operatør, sendes et kraftig signal om at norsk sokkel er mindre attraktiv for de største selskapene. Interessen for den 24. konsesjonsrunden var også mindre enn tidligere. Elleve selskaper ønsket tildeling, mot 26 i den forrige runden.
Sent på året vakte det stor internasjonal oppmerksomhet da Norges Bank foreslo ovenfor Finansdepartementet at oljefondet skulle trekke seg ut av olje- og gassaksjer. Det ble understreket at årsaken var utelukkende økonomisk motivert: Å spre risiko for en nasjon som har bundet sin økonomi ensidig mot oljebransjen, både på inntekts- og investeringssiden. Miljøorganisasjonene spekulerte likevel på om det bak forslaget lå et element av forringet forventning til bransjens framtid.
Samtidig foregikk en historisk rettssak i Oslo tingrett. Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for brudd på Parisavtalen og Grunnlovens paragraf 112, den såkalte miljøparagrafen. Den lyder: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» De fleste antar nok at Staten vinner fram, men at saken prøves i det norske rettssystemet er i seg selv interessant.
Markeringen av toårsdagen for Parisavtalen inneholdt flere interessante hendelser. Frankrikes president, Emmanuel Macron, hadde på forhånd oppfordret Norge sammen med Abu Dhabi, Kuwait, Saudi-Arabia og New Zealand til å ta lederskap på hvordan miljø- og samfunnsmessige forhold kan integreres i langsiktige investeringer. Aktørene ble beskrevet som et gullag.
Statsminister Erna Solberg kom til Paris med 1 milliard USD i bagasjen og understreket at formålet med oljefondet fortsatt er å tjene penger, ikke redde verden. Samtidig framstår det mer og mer lønnsomt å redde verden gjennom miljø- og klimatiltak.
På møtet i Paris annonserte Verdensbanken at den etter 2019 skal slutte å investere i olje- og gass. De opplyste videre at de er i rute til å nå målet om at 26 prosent av deres utlån innen 2020 skal gå til klimatiltak. Når slike store investorer skifter kurs, får det utvilsomt betydning.
Under møtet la en allianse av investorer fram en verstingliste som de ønsker å bruke for å presse selskap til å bli mer klimavennlige. Utviklingen i verdens finans- og energimarkeder krever nytenking fra industri og politikere.
Det har vært et begivenhetsrikt år for oljeindustrien. Muligens et år for historiebøkene.
Det kan tenkes at 2017 var året da Lofoten og Vesterålen i realiteten ble skjermet for utbygging, uten at et eneste politisk vedtak ble fattet.
Følg NRK Debatt på og
