Olav den ikke fullt så hellige

Historien kan ikke gjøres om. Men vi kan selv velge hvordan vi forvalter historien. Dagen i dag, Olsok, er en anledning til å reflektere over hvordan historien om Olav «den hellige» brukes. Som kristen og prest i Den norske kirke vil jeg verken prise bejuble eller lovsynge Olav «den hellige». Vi burde heller sørge over at kristendommen kom til Norge på hans måte.

Stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes fra SV kritiserte i en kronikk i Dagbladet i går Olavsfestdagenes fortolkning av fortellingen om Olav Haraldsson, kalt «Olav den hellige». Han ville heller beskrive Olav som «en tyrann».

I likhet med Knag Fylkesnes mener jeg at det er historiske fakta som må ligge til grunn for hvordan denne fortellingen brukes i dag: Det er hevet over tvil at det historisk finnes en «kriger-Olav» og at hans fremferd som viking var grusom, både i Norge og utlandet. Det er også liten tvil om at hans kristne tro og kristningsprosjekt var innvevd i hans politiske prosjekt, et prosjekt som ble utført med vold.

Det problematiske med Olavsfestdagene er at her er det det en annen Olav som trer frem. Olavs død tolkes som en martyrdød som fører til at landet kristnes. Olav blir «den hellige». Olavs liv formidles i teaterforestilling for barn og markeder hvor det selges lekesverd.

Hva formidler olsokmessen?

Som teolog er jeg særlig opptatt av Den norske kirkes forvandling av Olav den hellige fra kriger til helgen. Den norske kirke bidrar med en stor gudstjeneste og vake gjennom natten i Nidarosdomen. Olsokdøgnet kalles «den hellige natten». Gudstjenesten kan sikkert fremstå som stemningsfullt, mystisk og vakker. Men hva er det som faktisk formidles?

Til fjorårets gudstjeneste ble besøkende ønsket velkommen til Nidarosdomen med ordene: «Vi er kommet til kirken der Hellige Olav hviler. Her møter vi Kristus, som helgenen vitner om med sitt liv». Videre ble vi fortalt at Olav «leder oss til å bli bedre kjent med vår Herre Jesus Kristus».

Gjennom gudstjenesten ble Olav fremstilt utelukkende positivt og gjennomgående omtalt som «helgenkongen». Gjennom lesninger vekselsvis fra Snorres saga om Olavs liv og Jesu liv kobles Olav til Kristus selv. Særlig tydelig blir dette når Jesus ord om sin egen død som et hvetekorn som dør i jorden samleses med fortellingen om at Olav dør på Stiklestad.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Kriger-Olav og Helgen-Olav

Å vektlegge ulike sider ved historiske hendelser er i seg selv verken kontroversielt eller galt. Spørsmålet er hvilken fortolkning av historien vi velger, hvorfor vi gjør det, hva vi velger bort. I lys av slike spørsmål er det vanskelig å forstå hvordan det er mulig for Olavsfestdagene og Nidarosdomen å velge Helgen-Olav, uten å forholde seg til kriger-Olav.

Todelingen av Olavs-fortellingen i en kriger-Olav og en helgen-Olav usynliggjør at volden og martyrstatusen ikke er historiske tilfeldigheter som løsrevet fra hverandre. Det var kriger-Olav som muliggjorde helgen-Olav. I motsetning til Kristus som selv var offer for vold uten å ty til vold.

Det er derfor en grunnleggende forskjell på Olav og Kristus, og koblingen mellom dem er tvilsom teologi. I tillegg er det en uetisk og farlig politisk kobling: Hendelser som 11. september og 22. juli viser at det å være villig til å gi liv eller ta liv for det man tror på aldri i seg selv er et etisk og religiøst gode.

Ville vi feiret Omar den hellige?

Olavsfestdagene og Nidarosdomen driver etisk og intellektuelt dobbelt bokholderi når de skiller kriger-Olav og helgen-Olav. Det er majoritetskulturens og religionens privilegium å kunne bedrive selektiv historieskriving og ikke bli kritisert for det av allmennheten.

Den norske og kristne majoritetsposisjonen gjør en immun mot å se hvordan Olavsfortellingen ser ut sett fra et kritisk minoritets- og dissenterperspektiv: fordi kristendommen er majoritetsreligionen i Norge kan Trondheims gater være dekorert med Olavfestdagenes logo med Olav med øks og kors, uten at den kristne majoriteten opplever et utpreget ubehag.

Men hvordan ville Olavsfestdagens ideologisk kristne elite opplevd å gå rundt i en by hvor islam var majoritetsreligionen, og hvor nasjonalmoskeen mintes og vaket gjennom en «hellig natt» over en historisk skikkelse som spredte islam ved vold og hvor de teologisk lærde kalte ham en martyr?

En etisk Olavsfortelling

Hvis det er sant at Olavs liv «vitner om Kristus» har en slik Kristus og hans tilhengere lite å bidra med i et samfunn som ønsker å være både fredelig, flerkulturelt og flerreligiøst.

Hvordan ville en etisk forvaltning av Olavsfortellingen sett ut? Kanskje ved å lage en Olsokgudstjeneste i Nidarosdomen som ikke feirer helgenkongen, men gjør bot for krigerkongen. Kanskje ved å minnes de norrøne gudene og lidelsen til de menneskene som trodde på dem. Kanskje ved å fjerne øksene – både i Olavfestdagenes logo og i Den norske kirkes våpenskjold.

Historien kan ikke endres på. Men vi kan selve velge hvordan vi forvalter den.