NRK Meny
Normal

Festen som forsvant

Lever vi i en tvers igjennom uentusiastisk tid? Spørsmålet melder seg ved inngangen til det som faktisk blir et olympisk år her hjemme.

Fra åpningsseremonien under OL på Lillehammer.

«Tellus-egget som åpenbarte seg på slutten av den to timer lange seremonien, var en visuell orgasme. En lava av oppdemmet kjærlighet» skrev VGs anmelder etter hun så åpningssermonien under Lillehammer-OL i 1994. Kanskje er det ingen grunn til å savne den lavaen, spør Olav Brostrup Müller.

Foto: Kallestad, Gorm, Gorm Kallestad / SCANPIX

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring. HØR kommentaren hans her.

I februar er Norge vertskap for Ungdoms-OL, et arrangement få har hørt om, og enda færre bryr seg om.

Sannheten er vel at Ungdoms-OL fortoner seg omtrent like viktig som FNs internasjonale år for belgfrukter, som også sparkes i gang i 2016.

Man kan si mye pent om belgfrukter, men dersom man ønsker at et samfunn skal finne noe å samle seg rundt og drømme om i fellesskap, er sjelden belgfrukt det første man tyr til.

Det føles lenge siden nå, men da VGs anmelder så åpningsseremonien under Lillehammer-OL i 1994, skrev hun følgende:

«Jeg så nordmenn med et rolig kjærlighetsuttrykk jeg aldri har sett hos oss tidligere. En slags sydende innvendighet som sprengte på (...) Tellus-egget som åpenbarte seg på slutten av den to timer lange seremonien, var en visuell orgasme. En lava av oppdemmet kjærlighet».

Siden den tid har mye skjedd, både med De olympiske leker og fremfor alt med Norge.

Teknologien fragmenterer

Kanskje føler vi at vi ikke har like mye å bevise som nasjon lenger. Kanskje føler vi at vi har mer presserende økonomiske oppgaver foran oss, enn å bygge egne gondoler for luksusbilene til IOC-toppene, slik russerne gjorde i Sotsji sist.

Hvis spørsmålet er om vi virkelig gidder å ta på oss et stort, nasjonalt fellesprosjekt som et vinter-OL i dag, blir svaret at det gidder vi selvfølgelig ikke.

Olav Brostrup Müller

Men ganske mye handler – tror jeg – om teknologi, og hva den har gjort med oss i løpet av de 22 årene som har gått siden 1994. Internett og sosiale medier har økt fragmenteringen av samfunnet – og gjør det vanskeligere og vanskeligere å se for seg noe stort, nasjonalt fellesprosjekt i våre dager.

Like fullt, altså: I februar tennes nok en gang OL-fakkelen på Lillehammer. I det ytre kan det se ut som at Ungdoms-OL er IOCs forsøk på å renvaske seg selv, og prøve å få fokus bort fra plagsomme spørsmål om korrupsjon og sinnssvake skattekrav til arrangørlandene. Like mulig er det at IOC faktisk prøver å slå inn på et nytt og mer nøkternt spor, og at de trenger Norge for å klare det: Enkelte hevder at Lillehammer ligger an til å bli lansert som kandidat til vertsby for vinterlekene i 2026, også av sentralt plasserte IOC-folk, så snart Ungdoms-OL er over i slutten av februar.

OL – det gidder vi ikke

Er det en god idé? Kanskje er det ingen grunn til å savne den lavaen av oppdemmet kjærlighet som VG omtalte i sin åpningsseremoni-anmeldelse fra 1994. Mange av de mer nøkterne regnestykkene som ble presentert i forbindelse med Oslos OL-søknad i 2014 var også vanskelige å avvise, men motstanden mot et moderne OL i Norge har også handlet om noe mer.

For hvis spørsmålet er om vi virkelig gidder å ta på oss et stort, nasjonalt fellesprosjekt som et vinter-OL i dag, blir svaret at det gidder vi selvfølgelig ikke. Det er som om noe grunnleggende positivt har blitt borte, og erstattet med en forurettet snusfornuftighet som vanligvis bare er forbeholdt syklister og fotgjengere.

Vi trenger ikke bruke milliarder av kroner på å finne ut hva slags land vi er og hva vi kan få til som folk. Da er det langt billigere å bruke kveldene på å diskutere hvem som ikke burde blitt Årets navn, og hvilke holdninger Fantorangen egentlig har til islam.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook

Folket som forsvant

OL på Lillehammer ble et punktum for det norske etterkrigsprosjektet. Da gullmedaljene rant inn på hjemmebane, var det gamle Norge var ferdig bygget.

OL på Lillehammer ble et punktum for det norske etterkrigsprosjektet.

Olav Brostrup Müller

«For oss som var til stede i Lysgårdsbakken i går var himmelen et sted det går an å være i levende live. Vi skjønte hvor uendelig rike vi er som har en slik integritet, trygghet og kjærlighet for hva vi er og hva vi kan», skrev VGs anmelder.

Så kom EU-avstemningen. Så kom oljefondet. Så kom den litt for store selvtilliten. Så kom livet i kommentarfeltene, og siden har ingen sett snurten av folket som forsvant.

Tiden vi står i nå, er kanskje vel så interessant. Men vi står ikke i det sammen, på samme måte som før.

Om 40 dager tennes OL-fakkelen på nytt. De som har lyst til å dra og se hva Ungdoms-OL er for noe, gjør det. Resten sitter hjemme på hvert sitt rom og krangler om hvem som egentlig står bak den internasjonale konspirasjonen for å få oss til å spise mer belgfrukt.

Les også: Olav Brostrup Müller om den humørløse høyresida

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.