NRK Meny
Replikk

Økologiske tær er ømmere enn konvensjonelle

Det økologiske landbruket må tåle et vitenskapelig søkelys, selv om konklusjonene ikke stemmer med det øko-bevegelsen ønsker.

Folkeopplysningen, sesong 3 (5:7)

Programmet «Folkeopplysningen» har møtt kritikk etter at det tok for seg økologisk landbruk. Programmet er basert på den tyngste og viktigste forskningen på området, skriver programleder Andreas Wahl (bildet) og de andre programskaperne i replikken.

Foto: Nina Fjeldsaa / NRK

Forrige uke sendte NRK «Folkeopplysningen» om økologisk landbruk. Vi som laget programmet visste vi stakk hånda i et vepsebol. Det overrasker likevel at kritikerne selv gjør det de beskylder oss for: plukker forskning som passer deres forhåndsbestemte konklusjoner og utelater viktige poenger. Siden mange av kritikerne har hentet ammunisjon fra Oikos’ artikkel «Forvirret av Folkeopplysningen?», skal vi kort svare på de viktigste punktene.

Vi velger forskningen som passer vår konklusjon: Dette er kritikk vi begynner å bli vant til, men den er rett og slett ikke sann. I programmene konkluderer vi på bakgrunn av store kunnskapsoppsummeringer og metaanalyser på områdene vi undersøker.

Vi forteller om økologiske sprøytemidler som knapt er i bruk: Det registreres lite rester av sprøytemidler på økologisk produsert mat i Norge. Det sies i programmet. Videre sies at pyretriner (som omtales) er svært lite brukt, men at regelverket tillater det. Poenget her er å illustrere at det skarpe skillet som settes mellom «naturlig» og «kjemisk-syntetisk» i regelverket for økologisk landbruk ikke er vitenskapelig fundert. Derfor er det heller ikke lov å bruke kunstgjødsel – ikke fordi det er ille i seg selv, men fordi det er kjemisk prosessert.

Vi som laget programmet visste vi stakk hånda i et vepsebol.

Økologiske plantevernmidler er ikke et marginalt fenomen. 10 % av økologisk mat som testes av EUs mattilsyn EFSA inneholder plantevernmiddelrester. Mest kobber. Og det brytes ikke ned slik Oikos skriver, tvert imot er opphopning av kobber i jorda et stort problem som det økologiske miljøet leter etter løsninger på, foreløpig uten å lykkes. Kobber brukes også av økologiske fruktbønder på Vestlandet som har dispensasjon. I en utredning fra Bioforsk Økologisk fra 2010 heter det at importert økologisk frukt mest sannsynlig er sprøyta med kobber, samt at kobberet som brukes er «ekstremt akutt giftig i akvatisk miljø og det skal ikke store mengdene til før man ser effekter og død hos organismer i vann». Vi gjentar: poenget vårt er å vise at skillet mellom «naturlig» og «kjemisk-syntetisk» er en svært dårlig rettesnor for hva som er skadelig og ikke.

Vi forteller ikke hele sannheten om økologisk og helse: Det er publisert flere oversiktsstudier på økologisk og helseaspekter. Oikos henviser til en som støtter deres ståsted om at økologisk inneholder flere næringsstoffer og er bedre for helsa. Denne er blitt kritisert av flere for å være metodisk svak og inneholde for brede seleksjonskriterier til at resultatet blir pålitelig. De tre foregående oversiktsstudiene nevnes ikke av Oikos. De kom nemlig til en annen konklusjon.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), som har gått gjennom all forskningen på området og sammenliknet konvensjonell og økologisk mat på oppdrag fra norske myndigheter, konkluderer: «Det er rapportert om enkelte forskjeller i konsentrasjoner av næringsstoffer og andre bioaktive komponenter i økologisk produsert mat sammenliknet med konvensjonelt produsert mat. Om disse forskjellene vil ha noen betydning for helsen er imidlertid ikke vist. (…) Forskning innen feltet viser mangel på konsistente funn og sprikende resultater».

Og det er det vi konkluderer med i programmet.

Vi forteller utdaterte historier om dårlig dyrevelferd: I programmet forteller vi historien om økologiske bønder som gikk tilbake til konvensjonelt fordi de ikke fikk kalvene til å vokse skikkelig med det økologiske fôret. Poenget var å vise at et stivbeint regelverk kan komme i konflikt med det bonden selv mener er best for dyra. Historien reflekterer et problem som ikke er like relevant i dag som for noen år siden, og vi er enige med kritikerne i at vi burde brukt det ene minuttet og 35 sekundene til mer oppdatert informasjon. Konklusjonen som trekkes i programmet angående dyrevelferd er naturligvis ikke basert på denne historien, men på VKM-rapporten.

Skillet som settes mellom «naturlig» og «kjemisk-syntetisk» i regelverket for økologisk landbruk er ikke vitenskapelig fundert.

Vi bruker industrisponsede studier som sentrale kilder for å konkludere negativt om miljø: Yara har delfinansiert NIBIOs forsøk på Apelsvoll, og vi ser at Oikos forsøker å diskreditere studien på bakgrunn av det. Industrisponsing av forskning er svært vanlig, og selv om det er knyttet en del tilleggsutfordringer til til slikt, kan man ikke avskrive forskningen. Man skiller de gode fra de dårlige studiene bl.a. ved å se på metodene som er brukt og om resultatene samsvarer med tidligere studier. Når det gjelder Apelsvoll-studiene er disse publisert i anerkjente tidsskrifter, hyppig sitert internasjonalt, og resultatene føyer seg godt inn i etablert kunnskap.

Oikos skriver grønngjødsling som metode er utdatert. Men det var grønngjødsling myndighetene oppfordret bøndene til å gå over til så sent som i 2009 for å få sving på økologisk kornproduksjon. Og seinest i august i år publiserte Matmerk en gladsak om at danskene skal grønngjødsle enda mer. De sliter nemlig med å få tak i nok økologisk husdyrgjødsel til produksjonen sin, og bruker inntil videre møkk fra konvensjonelle gårder. Noe som også gjøres i Norge og Europa for øvrig. Det er helt grei ressursforvaltning, men næringsstoffene i den økologiske produksjonen kommer da indirekte fra kunstgjødsel.

Konklusjonen vi trekker i programmet om at det er få klare miljøfordeler ved økologisk kontra konvensjonelt er basert på tung internasjonal forskning. I juni kom en stor kunnskapsoppsummering laget for det svenske Livsmedelverket, og den bekrefter alt som sies: Økologisk skårer høyere på de fleste miljøparametere pr. areal, men ikke pr. produserte enhet.

For øvrig fikk Oikos selv laget en rapport om økologisk og klima for noen år siden. Den konkluderte med at økologisk landbruk ikke var mer klimavennlig enn annet landbruk, men overskriften i Oikos egen pressemelding var «Økolandbruk er klimavennlig matproduksjon».

Følg debatten: Facebook og Twitter

Helhetsbildet: Det siste punktet som er gjennomgående i kritikken av programmet vårt er at vi ikke «løfter blikket og ser helhetsbildet». Verdens matjord er truet og det som kan redde oss er økologisk landbruk. Det sier FN. Ja, FN-kortet dras stadig, og når det sies ofte nok blir det en sannhet. Selv om det er feil.

Store deler av verdens matjord er skadet som følge av dårlig drevet landbruk og hogst. Verdens matproduksjon står overfor store utfordringer knyttet til befolkningsøkning og klimaendringer. Men å si at økologisk er løsningen er en grov overforenkling.

Det er riktig at flere rapporter til og fra FNs ulike organer har tatt til orde for mer bruk av agroøkologiske dyrkningsmetoder, særlig i fattige land. Men agroøkologi er noe annet enn Debio-sertifisert økologisk. Det finnes ikke et sett med regler som skal følges, men man søker å drive så bærekraftig som mulig under de stedegne forutsetningene med så få innsatsmidler som mulig. Det eksisterer således ingen forbud mot å bruke kunstgjødsel hvis det er det som skal til, ei heller noe kunstig skille mellom naturlig og kjemisk-syntetisk skadedyrbekjempelse, for å ta to eksempler.

Å si at økologisk er løsningen er en grov overforenkling.

Den økologiske siden har trykket FNs tidligere spesialrapportør for retten til mat, Olivier deSchutter, til sitt bryst som sannhetsvitne. Han er en ivrig fortaler for agroøkologi, som her hjemme altså friskt oversettes til «økologisk». Men man kunne valgt seg en annen tidligere FN-topp og fått en helt annen historie. Louise Fresco var tidligere assisterende generalsekretær i FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO). I sin bok «Hamburgers in Paradise» knuser hun de økologiske mytene og tar til orde for et bærekraftig teknologidrevet landbruk.

De globale utfordringen når det gjelder matforsyning er enorme. I programmet siterer vi generalsekretær i FAO, José Graziano da Silva, som sier at for å mette jordens befolkning må vi ta i bruk alle de mulighetene vi har, både innenfor agroøkologi, bioteknologi og GMO, og at mulighetene må utforskes med en åpen holdning basert på vitenskap, ikke ideologi.

Vårt mål med programmet var ikke å «ta» økologisk landbruk, men å ettergå evidensen i argumentene som brukes for å rettferdiggjøre støtteordninger og høye priser. Vi har brukt den tyngste forskningen som finnes, inkludert de store nordiske kunnskapsoppsummeringene.

At konklusjonene faller øko-bevegelsen tungt for brystet er forståelig.

Men skulle vi utelatt den mest omfattende forskningen for å opprettholde mytene som er skapt ville vi bedrevet nettopp det kritikerne anklager oss for – feilinformasjon og vridning av sannheten.