Putins krig forårsaker ubegripelige tragedier i Ukraina. Men også langt utenfor rekkevidden av raketter og bomber, rammer krigen verdens fattigste.
Snart 3 millioner ukrainere er nå på flukt fra en humanitær katastrofe. I landet som for få uker siden stod for en fjerdedel av verdens kornproduksjon sammen med Russland, trues befolkningen nå av akutt matmangel.
Den ukrainske regjeringen kunngjorde nylig et eksportforbud for rug, bygg, bokhvete, hirse og en rekke andre matvarer. Også Russland har satt korneksporten på pause.
FN frykter nå krigen vil gi store utfordringer i matforsyningen til verdens sultende og fattige. Mer enn halvparten av maten som inngår i Verdens matvareprogram stammer fra Ukraina alene.
Dette kommer på toppen av global knapphet på kunstgjødsel, og at klimakrisens ekstremvær gir mer usikre avlinger. Internasjonale hvetepriser er nå rekordhøye. Det samme er de globale matprisene. Vi vet det kan gi mer opptøyer i verden: Sist maten var så dyr som nå, ble det revolusjon i Egypt.
Ifølge FN er likevel dette fort bare begynnelsen: Krigen i Ukraina kan føre til et prishopp på mat på opp mot 20 prosent. Vi vet hvor dette leder. 276 millioner mennesker lider allerede under akutt hungersnød. Hva gjør vi om verdens kornkammer kollapser?
Da vi ingen være forskånet. Selv ikke her hjemme. Norge importerer i dag om lag halvparten av alt matkornet vi spiser. Men Norges beredskapslagre for korn ble, utrolig nok, lagt ned av Frp, Høyre, KrF og Venstre i 2003. Det har gjort oss svært sårbare.
Senterpartiets Per Olaf Lundteigen har sagt det godt: «Det er ingen land i Europa som har dårligere matvareberedskap enn Norge. Det hjelper ikke å ha oljepenger å kjøpe for, om det ikke fins noe å kjøpe.»
Og selv om Norge nok en stund kan klare å kare til oss korn på verdensmarkedet i en krise, er det mildt sagt usolidarisk å overby fattigere land. Det mest solidariske ville selvsagt være å produsere maten selv. Dessverre svekkes stadig Norges evne til å gjøre nettopp dette.
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har analysert effekten av krig, pandemi og klimakrise, og de var ikke i tvil om hva som er den største trusselen mot matsikkerheten: At vi bygger ned matjorda vår. Og at stadig færre ønsker å være bonde.
I dag er bare 3 prosent av Norges landareal dyrket mark. Og kun en tredjedel av dette kan igjen benyttes til dyrking av korn. Ifølge NIBIO har omtrent én million dekar dyrka og dyrkbar jord blitt til boliger, veier og næringsområder siden andre verdenskrig. Det tilsvarer én milliard brød i året. I alle år framover.
Matminister Sandra Borch (Sp) igangsatte nylig en utredning av et nytt norsk beredskapslager for korn. Det er bra, og utredningen bør skje i ekspressfart.
Et slikt kriselager er en svært billig forsikring mot sultkatastrofe. Men på sikt er det langt viktigere at regjeringen stanser nedbygginga av den dyrebare matjorda vår.
Samtidig må det bli mer lønnsomt for bøndene å produsere bærekraftig, og gjerne økologisk mat – som ofte er mer robust mot klimaendringer og mindre avhengig av kunstgjødsel – slik man nå har mål om i EU.
Regjeringen har varslet støtte til bønder som vil så matkorn. Det er skuffende uforpliktende. Skal årets matkornproduksjon sikres må regjeringen garantere en minstepris for kornet.
Den beste beredskapen et land kan ha er tross alt bærekraftig produksjon av mat, og særlig korn. Da må bøndene få sikkerhet for at det vil lønne seg.
Det viktigste Norge og verdenssamfunnet kan gjøre akkurat nå er selvsagt å forsøke å stanse den forferdelige krigen i Ukraina, og å hjelpe ukrainere på flukt.
Men økt solidaritet må kombineres med økt selvforsyning.
Det haster. For så lenge det kriges i verdens kornkammer, er ingen av oss trygge.
