NRK Meny
Normal

Og hvem skal løfte kunsten?

Kulturløftet 3 skal strekker seg mot toppen. Lite hjelper dét når begrepet «kunst» så vidt nevnes.

Kulturløftet 3 presenteres

Kulturløftet 3 presenteres av Statsminister Jens Stoltenberg (f.v), kulturminister Hadia Tajik, partileder i SV Audun Lysbakken og partileder i senterpartiet Liv Signe Navarsete søndag.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Ytring valgkommentar

Kulturløftet 3 ble presentert på en varm og forholdsvis stille søndag i august. Dagen før valgkampen virkelig tar helt av. Lokaliseringen var nøye planlagt; foran operaen og ved siden av der Munchmuseet skal reises. Og det var så formiddagslyst at man derfor var fristet til å tro at her skulle man også få øye på et kunstner-løft.

Tre rødgrønne partiledere var på plass: Jens Stoltenberg (Ap), Liv Signe Navarsete (Sp) og Audun Lysbakken (SV). Det er en sammenstimling av partitopper man antageligvis ikke vil se ofte i denne valgkampen. Og hvorfor? Jo, fordi når det gjelder kulturpolitikk mener den rødgrønne regjeringen at den kan føre bevis for at den har lykkes. I 2005 ble målet satt; én prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014. Det målet kommer regjeringen til å nå. Det betyr at statsbudsjettet for neste år vil inneholde omtrent 10 milliarder kroner til kulturformål.

«Og det skal satses videre»

Det sa kulturminister Hadia Tajik. Det skal bli skikkelig lokal satsing på det regjeringen nå kaller

«Området er gitt prestisje. Kulturpolitikken har fått en fallhøyde.»

Agnes Moxnes

Kulturens Grunnmur, nemlig Folkebibliotekene og Kulturskolene - vel og merke etter åtte magre år. Det skal bli «Kultur for framtiden», «Kultur med mangfold», «Kultur for alle» og «Kultur hele livet».

Og så satt smilene løst, og kulturlivets representanter i Oslo denne søndagen klappet villig vekk. Og selv om man sitter der og leter etter begrepet «kunst» i to pamfletter om Kulturløftet 3, så har den rødgrønne regjeringen ført en stimulerende og interessant kulturpolitikk.

Området er gitt prestisje. Kulturpolitikken har fått en fallhøyde, og uansett om den nye regjeringen blir blå eller rød, så kommer dens kulturpolitikk til å bli målt opp mot det som er oppnådd disse åtte årene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kunst skal spres

Men hvor er kulturløftets visjoner om kunst og kunstnere? Den kan skimtes i to nye løfter. De to heter «Kultur- og kunstnerisk frihet» og «Kultur med kvalitet». Men selv om begrepet kunstnerisk frihet er vakkert, så er realitetene i denne friheten vanskelig å få øye på.

«Kunstnere har skapt formidabel kunst i tvangstrøyer før, så her er det bare å fjerne flosklene.»

Agnes Moxnes

Norsk kulturpolitikk handler om å lage ordninger som sprer kunstneres arbeid til barn, unge, passe voksne og eldre. Det skal kunst ut på arbeidsplassene, og den skal nå deg uavhengig av hvilken sosial og etnisk tilhørighet du har.

Kulturinstitusjoner skal sikre at stemmerettigheter og grunnloven feires. Staten betaler, og kunstnere vet at de må tilpasse uttrykket sitt til oppdragsgivers bestilling og til hvilket publikum de henvender seg til. Det er tøylet frihet. Og det er greit nok. Kunstnere har skapt formidabel kunst i tvangstrøyer før, så her er det bare å fjerne flosklene. Det er kunstneres jobb å si ifra hvis de føler at de blir bastet og bundet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Retten til å se sitt liv fortolket

I avsnittet om «Kultur med kvalitet» handler det om elite, selv om det begrepet ikke brukes. Det handler om hvordan dyrke frem kvalitet. «Vi skal strekke oss mot toppen,» står det. Men fortsatt ikke ett ord om kunst eller kunstnere.

«Når sant skal sies, det er ikke enkelt å finne hardtslående argumenter for kultur, og i særdeleshet ikke for kunst. Men man må da ikke gi opp av den grunn.»

Agnes Moxnes

Hvorfor det er slik? Hvorfor denne berøringsangsten? Tja, antageligvis fordi det er vanskelig å bruke annet enn nytteargumenter når man skal forhandle om penger fra et statsbudsjett i Norge. Hadia Tajik har valgt seg tre nyttige pilarer hun bruker når hun begrunner behovet for kultur: demokratiprinsippet, kunstnerisk frihet og økt deltakelse og mangfold.

Og, når sant skal sies, det er ikke enkelt å finne hardtslående argumenter for kultur, og i særdeleshet ikke for kunst. Å slå i bordet med behovet for å se livet sitt fortolket på en vakker, stygg, morsom og overraskende måte, er sikkert ikke lett.

Men man må da ikke gi opp av den grunn. For det er den forventningen vi må ha til en fremtidig kulturpolitikk; at man styrker byggematerialet i den kulturelle grunnmuren: nemlig Kunsten!